Vi lå lenge uten å si noe. Vi lå så tett at hvis jeg bare strakk handa ut litt, ville fingra mine treffe på den varmen huden hennes. Tanken gjorde meg selvsagt helt sprø. Men samtidlig ble jeg enda reddere enn tidligere. Hele kvelden, ja helt siden jeg hadde truffet henne, hadde jeg hatt denne følelsen av at Lena var mer voksen enn jeg. At hyn hadde vært med på ting jeg hittil bare hadde fantasert om. Jeg hadde tenkt meg at det der med jenter, det måtte da være en enkel sak bare jeg en gang fikk sjansen! Men nå skjønte jeg at jenter var et stort mysterium, og at jeg sjøl også var et stort mysterium. At alle mennesker var bigge gåter med en drøss merkelige tanker og følelser som plutselig kunne dukke opp fra ingenting og gjøre deg redd og usikker. Jentene i de gamle numra av Playboy og Penthouse, som Proffen pleide å låne av brødrene sine, befant seg plutselig på en annen klode. De gliste selvsikkert til deg, der de lå med rompa i været. Og det kosta ikke stort å glise selvsikkert tilbake, før man bladde over på ei ny side der ei annen dame lå med beina i været og venta på deg. Jeg hadde rett og slett ikke skjønt at det er en ganske annen ting når ei jente ligger under den samme dyna som deg sjøl, og sikkert tenker en hel masse tanker — akkurat som en sjøl. Ja, ikke akkurat sånn, da! Ingen skulle komme og fortelle meg at Lena hadde like mye noia som meg, at hun ikke hadde vært med på dette før. Du flår ikke av deg underbuksa på den måten der hvis det er første gangen, aldri i verden! Men samtidlig… Der jeg lå og lytta til pusten hennes, fikk jeg det for meg at hun hørtes redd ut hun også.
— Du? Hun snudde seg brått mot meg, og jeg så øyenene hennes i det blå lyset. Den ene puppen hennes kom borti overarmen min, og jeg fikk et slags behagelig elektrisk støt gjennom kroppen.
— Ja? harka jeg. Jeg hadde munnen full av sagmugg og poteter, og sand og sement.
— Atte… Hun la seg helt inntil meg, og plasserte hue sitt på skuldra mi. Jeg kunne kjenne hjertet hennes slå raskt mot huden min. Lirka armen min forsiktig under nakken hennes, og holdt rundt henne. — Blir du jævlig forbanna hvis vi… Hvis vi bare sover sammen? At vi ikke… Jeg mener…
Ja, det hørtes sikkert utrulig ut, men jeg holdt på å begynne å le høyt av lettelse. Hun ville bare sove! Tett inn mot meg! Her hadde jeg liggi med den noia’n og trudd at hun kanskje venta at jeg skulle kaste meg over henne som et vilt dyr med hår på brøstet, og så ville hun bare ligge der og være myk og varm, og presse puppe sine inn mot meg, og sove!
— Neida, sa jeg. Så kjekt jeg kunne. Prøvde å få det til å lyde som om jeg nok godt kunne tenke meg både det ene og det andre, men hvis hun var trøtt så pokker heller, da var det ikke noe å mase om. Problemet var selvsagt at jeg kunne tenke meg både det ene og det andre, men jeg hadde ikke peiling på åssen en gikk fram. Og nå føltes det bare helt topp å vare befridd fra alle de krava jeg hadde stilt til meg sjøl. Være helt fri for alle sammen, og bare ligge helt stille og kjenne hjertet hennes, og pusten chennes mot halsen min. Det var liksom evig nok, det holdt lenge, og vi hadde tid nok til å finne ut av alt mulig seinere. Hun lå den ene armen over magen min, og rett etterpå merka jeg at hun ble slapp, hun sov.
Jeg lå dønn stille. Torde ikke bevege meg av frykt for at jeg kanskje kunne komme til å vekke henne.
Og jeg visste med meg sjøl at jeg ikke kom til å få sove den natta. Aldri faen!
<p>HETT SPOR I KALD SNØ</p>Jeg veit at jeg lå våken til sju neste morra. Husker jeg hørte at det teite vegguret i stua slo sju slag. Men det neste jeg husker er at klokka var halv tolv, at jeg var helt slått ut av tung søvn, og Lena var borte.
Jeg satte meg brått opp i senga.
— Lena?
Ingen svarte. Det var i det hele tatt ikke en lyd å høre noe sted, verken fra gata eller fra huset. Jeg sto opp, fikk på meg underbuksa og gikk ut gjennom stua til kjøkkenet og badet. Ingen. Ingen ting. Dass? Ingen der heller. Jeg frøys. Gikk tilbake til rommet og fikk på meg fillene. Humøret var langt nede. Jeg hadde gleda meg sånn til å mekke en diger frokost til henne, og så kanskjeta en tur på by’n, eller noe i den stilen. Gjøre noe sammen med henne. Nå da folka mine var ovwr alle hauger, kunne vi jo ihvertfall ha latt som om det var oss to som bodde her, at alt vi så var vårt…
Hadde jeg driti meg ut likevel? Hadde hun rett og slett bare skygga banen fordi jeg hadde oppført meg som en munk kvelen i forveien? Stikki avgårde til en eller annen Tarzan-type med masse selvtillit, harde magemuskel og stor pikk?
Nei. Det kunne ikke stemme! Det var da for faen hun som hadde foreslått at vi skulle ta det rolig.
Det lå en lapp på kjøkkenbordet. Et blått stykke papir av det slaget som mutter alltid hadde en stabel av liggende på telefonbordet i gangen. Skrifta hennes var jevn og fin, med store runde sløyfer og buer. Jenteskrift. Gutter har ikke en sjans på de sløyfene der!
Kjære Pelle!
