Eventyr for norske barn полностью

Fortellingen om sjøprinsessen og fjordene.

For lenge siden, på bunnen av havet, dypt, dypt, bodde det en sjøprinsesse. Og hun hadde alt: havets uendelige vidder, og skatter og ære og ære. Det var bare én ting – kjærlighet. Hjertet hennes lengtet etter lykke, noe som er umulig uten en øm følelse. En dag så hun en kjekk ung mann fiske i fjæra, og hun ville så gjerne få tak i ham at hun beordret bølgene til å svelge ham og dra ham til bunnen av havet. Bølgene adlød, og nå sto den unge fiskeren foran sjøprinsessen. Hun, kledd i en rik perlekjole, omgitt av mange flytende tjenere, stirret med glede på sin fange i påvente av den etterlengtede lykken.

– Vil du bli rik og lykkelig? – spurte prinsessen.

"Ja," svarte ungdommen.

– I dette tilfellet må du tilbringe hele livet ved siden av meg, i det store havdypet. Du trenger ikke noe. Alle dine ønsker vil bli oppfylt umiddelbart. Alle havets rikdommer vil falle for dine føtter. Til gjengjeld spør jeg bare om én ting – kjærlighet.

– Å, sjøprinsesse! – svarte den unge mannen, – du spør meg for mye. Kjærlighet er det eneste jeg har.

– Så gi meg alt, uten spor! – utbrøt prinsessen ivrig, – og du vil bli den lykkeligste av mennesker.

Den unge mannen tenkte:

– Min kjærlighet er jordisk og jeg vil ikke se lykke på bunnen av havet.

«Dum jente,» flørte prinsessen, «rikdom og lykke er den samme overalt, enten det er bunnen med silt eller gresset i skogen.

– Du tar feil, – innvendte den unge mannen, – født på land kan ikke være lykkelig i havets dyp.

Det var ingen grenser for prinsessens fortvilelse. Tålmodigheten hennes tok slutt.Hun innså at hun aldri ville overtale denne iherdige unge mannen. All hennes kjærlighet ble til sinne over natten, og hun hveste sint:

– Gå til kysten din, dumme gutt. Fra nå av vil havet være din fiende.

Den unge mannen kom tilbake til kysten. Han ville fiske, men fisken gikk ikke i garnet hans. Han gikk inn i båten, men bølgene kastet ham tilbake til land. Den unge mannen skjønte at havet vendte seg bort fra ham og fratok sine fordeler. Han vil ikke se flaks i fjæra, så lenge sjøprinsessens stolthet er sterk. Han bestemte seg for å ta turen innover for å finne velvære der. Men havet fulgte i hælene på ham og tok likevel hevn. Så han gikk fra sør til nord, og hver gang forfulgte havet ham. Til slutt falt den unge mannen, utmattet, til bakken og sovnet. Sjøbølgen vasket bort ham og bar ham til bunnen til den hevngjerrige prinsessen. Hvordan hans videre skjebne utviklet seg, visste ingen. Det er bare kjent at etter det ble den flate kysten av Norge til en kyst med mange lange smale bukter – fjorder. Det var sporet etter sjøen som forfulgte den opprørske ungdommen.

Historien om svanene som ødela "dragen".

Kystbyen Sandropol har vært kjent siden antikken for sine hardtarbeidende innbyggere: fiskere, bakere, murere, blikkenslagere og andre håndverkere. Byens velvære og bybefolkningens stemning ble lettet av det varme været og solens overflod.

Fiskebåter seilte i sjøen fra tidlig morgen og brakte en rik fangst ved middagstid. Beboerne ventet spent på fiskerne og kjøpte opp fersk fisk. I mellomtiden klarte bakerne, som også våknet tidlig om morgenen, å bake duftende brødkaker, som ganske snart, sammen med fersk fisk, stekt i olivenolje, hvis trær vokste i overflod rundt i byen, falt på bordene. av byfolket.

I nærheten av byen var det et fjell fra dypet som flammer stadig brøt ut, og derfor ble det kalt det brennende fjellet.

Byens overhode, grev Sandro, bestemte seg for å gifte seg med sønnen Theo og inviterte derfor alle byens skjønnheter til ballet. Theo danset med hver av dem etter tur, men han hadde ikke hastverk med å velge.

I mellomtiden fløy en flokk svaner over byen. På baksiden av en av dem satt en vakker jente med en tynn midje og en grasiøs hals, som var utsmykket med et anheng som viser en svane. Hun gikk ned og gikk inn i palasset.

– Hva heter du jente? spurte greven, fascinert av hennes skjønnhet.

– Jeg heter Svana.

«Du er virkelig grasiøs som en svane.

Greven tok hånden hennes og førte henne til Theo. Musikken begynte å spille og paret begynte å danse.

"Hun er bare en nydelig far," sa Theo til greven etter dansen.

Greven fridde straks til dem og fastsatte bryllupsdagen.

På dette tidspunktet nærmet en halt gammel kvinne med kroket nese seg til palasset.I hånden holdt hun et bur med grå rotter og et stort forstørrelsesglass. Vaktene så denne forferdelige gamle kvinnen og begynte å kjøre henne bort.

– Vel, hvorfor gjør du det? Jeg kom med gode ønsker til greven, hans sønn og kommende svigerdatter.

– Greven trenger ikke dine ønsker. Gå bort,» beordret vakten frekt og sparket den gamle kvinnen med spissen av et spyd.

Kjerringa falt fra støtet og slapp buret. Døren åpnet seg og rottene spredte seg over hele byen på et blunk. Den gamle kvinnen reiste seg og ristet forstørrelsesglasset og ropte: