Til Harriet
Hjertet i mitt hjerte
Lyset i mitt liv
For alltid
Palasset skalv fremdeles av og til, mens jorden rumlet av minnene og stønnet som om den ville forsverge det som hadde skjedd. Solstråler som trengte gjennom revner i veggene, fikk støvfnugg til å glitre der de ennå hang i luften. Svimerker svertet veggene, gulvene, takene. Brede, svarte striper skar over blemmene i malingen og forgyllingen i det som en gang hadde vært strålende veggmalerier, sot dekket smuldrede friser av mennesker og dyr som syntes å ha forsøkt å reise seg og gå før galskapen stilnet. Det lå døde overalt, menn og kvinner og barn, slått ned under flukten fra lynene som hadde glimtet i gangene, eller innhentet av flammene som hadde jaget dem, eller begravet i palassets steinmasse, stein som hadde kommet veltende og lett seg frem, nesten levende, før stillheten igjen la seg. Som et merkelig motstykke hang fargestrålende gobeliner og malerier, mesterverk alle sammen, uforstyrret bortsett fra der bulende vegger hadde forskjøvet dem. Fint utskårne møbler, innlagt med elfenben og gull, sto urørt bortsett fra der bølgende gulv hadde veltet dem. Utenkelige krefter hadde angrepet kjernen og oversett det som befant seg i utkantene.
Lews Therin Telamon vandret gjennom palasset, og balanserte behendig videre hver gang grunnen kastet på seg. «Ilyena! Min kjære, hvor er du?» Den blekgrå kappens nedre kant slepte gjennom blod idet han skrittet over et kvinnelik. Kvinnens gylne skjønnhet var skjemmet av redselen i hennes siste øyeblikk, de vidåpne øynene var fastfrosset i vantro. «Hvor er du, min hustru? Hvor gjemmer alle seg?»
Blikket traff hans egen skikkelse i et speil som hang skjevt over blærer i marmoren. Klærne hadde en gang vært kongelige, i grått og purpur og gull. Det finvevde stoffet, som var fraktet over Verdenshavet av kjøpmenn, var nå flenget og skitnet til av det samme støvet som dekket huden og håret. Et øyeblikk rørte han ved emblemet på kappen, en halvt hvit og halvt svart sirkel, hvor fargene var adskilt av en bølgeformet linje. Det betydde noe, dette emblemet. Men den broderte sirkelen fanget ikke oppmerksomheten hans lenge. Han stirret undrende på speilbildet sitt. En høy mann litt opp i årene, en gang vakker, men nå var håret mer hvitt enn brunt, ansiktet var furet av slit og bekymringer, og de mørke øynene hadde sett for mye. Lews Therin begynte å småle. Han kastet hodet bakover; latteren gjallet i de livløse hallene.
«Ilyena, min kjære! Kom til meg, min hustru. Du må se dette.»
Bak ham bølget luften, den skimret og fortettet seg til en mann som kikket seg rundt, mens munnen et øyeblikk fortrakk seg i ubehag. Han var ikke så høy som Lews Therin og kledd i svart, bortsett fra de snøhvite kniplingene rundt halsen og sølvarbeidene på kragene på de hoftehøye støvlene. Han trådte forsiktig og løftet kappen omhyggelig for å unngå de døde. Gulvet skalv av etterdønninger, men han rettet oppmerksomheten mot mannen som stirret leende inn i speilet.
«Demringens Herre,» sa han, «jeg har kommet for å treffe deg.»
Latteren opphørte momentant, som om den aldri hadde eksistert, og Lews Therin snudde seg, ikke synlig overrasket. «Ah, en gjest. Har du Stemmen, fremmede? Det er snart tid for Sangen, og her er alle velkommen til å delta. Ilyena, min kjære, vi har en gjest. Ilyena, hvor er du?»
Den svartkledde mannen sperret opp øynene, og blikket fløy mot liket av kvinnen med gullhåret, deretter tilbake til Lews Therin. «Shai’tan ta deg, har smitten allerede et så godt grep om deg?»
«Det navnet. Shai-» Lews Therin grøsset og løftet en hånd som for å avverge noe. «Du må ikke nevne det navnet. Det er farlig.»
«Du husker i hvert fall såpass. Farlig for deg, din narr, men ikke for meg. Hva mer husker du? Husk, du Lys-forblindede tåpe! Jeg vil ikke la dette avsluttes med deg svøpt i uvitenhet! Husk!»
Et øyeblikk stirret Lews Therin på sin løftede hånd, fascinert av mønsteret i skitten. Så tørket han hånden på den enda mer skitne kappen og vendte seg mot den andre mannen. «Hvem er du? Hva vil du?»
Den svartkledde rettet seg opp med en arrogant mine. «En gang kalte de meg Elan Morin Tedronai, men nå –»
«Håpets Sviker.» Det var bare en hvisken fra Lews Therin. Minner rørte på seg, men han vendte hodet bort og vek unna.
«Så du husker noe. Ja, Håpets Sviker. Det kalte de meg, likesom de kalte deg Dragen, men i motsetning til deg bifaller jeg navnet. De ga meg et ydmykende navn, men jeg skal tvinge dem til å knele og tilbe det. Hva vil du gjøre med ditt navn? Fra denne dag vil folk døpe deg Frendedreper. Hva akter du å gjøre med det?»
