«Vil vi være trygge da?» spurte Perrin stille, og alle tre kikket mot skyggeansamlingen som var Aes Sedaien. Lan hadde smeltet inn i mørket; han kunne ha vært hvor som helst.
Med ett gjespet Rand. De andre rykket nervøst til av lyden. «Jeg tror det er best vi får oss litt søvn,» sa han. «Det vil ikke løse noen problemer å holde seg våken.»
Perrin sa lavt: «Hun skulle ha gjort noe.»
Ingen svarte.
Rand vred seg over på siden for å unngå en rot, prøvde å ligge på ryggen, rullet seg på siden på grunn av en stein, så over på magen og traff en annen rot. Det var ingen fm leirplass de hadde stoppet ved, ikke som de stedene Vokteren hadde funnet på vei nordover fra Taren. Han sovnet mens han lurte på om han ville drømme om røttene som stakk i ribbeina, og våknet av at Lan rørte ved skulderen hans. De drømmene som måtte ha kommet, var glemt, og det var han takknemlig for.
Det var ennå mørkt rett før morgengry, men straks teppene var rullet sammen og surret bak salen, drev Lan dem videre østover. Øynene deres var røde og matte, men da solen rant, laget de frokost som besto av brød og ost og vann. De spiste mens de red med kappene tett rundt seg mot vinden. Det vil si alle bortsett fra Lan. Han spiste, men han var ikke rødøyet og krøp ikke sammen. Han hadde byttet over til kappen med de skiftende fargene. Den pisket rundt ham og blafret fra grått til grønt, og han var påpasselig med å holde den klar av sverdarmen. Ansiktet forble uttrykksløst, men øynene lette uten stans, som om han hvert øyeblikk ventet et bakhold.
Veien til Caemlyn var ikke så forskjellig fra Nordveien gjennom Tvillingelvene. Den var selvfølgelig bredere og nedslitt etter mye mer bruk, men den var like fullt av hardtrampet jord, og flankert på hver side av trær som ville ha passet godt i Tvillingelvene, siden det bare var løv på de eviggrønne trærne.
Men selve landet var annerledes, for ved middagstid forsvant veien inn i et høydedrag. I to dager snirklet veien seg mellom åsryggene, eller skar rett gjennom dem noen steder, hvis åsene var så brede at det var langt rundt, og de ikke var så høye at det var for mye arbeid å grave seg gjennom. Veien virket rett, men siden solen forandret bane over himmelen hver dag, skjønte de at veien krummet seg svakt sørover selv om den førte østover. Rand hadde sittet og dagdrømt over det gamle kartet til mester al’Vere – halvparten av guttungene i Emondsmark hadde dagdrømt over det – og så vidt han husket, krummet veien seg rundt noe som ble kalt Abshers høydedrag før den nådde Hvitebro.
Fra tid til annen lot Lan dem stige av på toppen av en åsrygg, hvor han hadde godt utsyn til landet rundt og veien både fremover og bakover. Vokteren gransket utsikten mens de strakte beina eller satt under trærne og spiste.
«jeg er glad i ost,» sa Egwene den tredje dagen etter at de hadde forlatt Baerlon. Hun satt med ryggen til en trestamme og gren på nesen over middagen som enda en gang var lik frokosten de hadde spist og kveldsmaten de kom til å spise. «Ingen mulighet for te. Varm og god te.» Hun trakk kappen tettere om seg og flyttet seg rundt trestammen i et fåfengt forsøk på å unngå vinden.
«Flaturt og andilay-rot,» sa Nynaeve til Moiraine, «er best mot tretthet. De klarer tankene og demper den brennende følelsen i slitne muskler.»
«Det gjør de sikkert,» mumlet Aes Sedaien og skottet på skrå mot Nynaeve.
Nynaeve bet tennene sammen, men fortsatte i samme toneleie: «Når du først må klare deg uten søvn …»
«Ingen te!» sa Lan skarpt til Egwene. «Ingen ild! Vi kan ikke se dem ennå, men de er bak oss et sted, en Skygger eller to og Trollokene deres, og de vet at vi tar denne veien. Det er ingen grunn til å fortelle dem nøyaktig hvor vi er.»
«Jeg ba ikke om noe,» mumlet Egwene inne i kappen. «Jeg bare sa at jeg savnet noe.»
«Hvis de vet at vi tar denne veien,» spurte Perrin, «hvorfor drar vi ikke rett mot Hvitebro?»
«Selv ikke Lan greier å ri like fort i ulendt terreng som langs veien,» sa Moiraine, «særlig ikke gjennom Abshers høydedrag.» Den Kloke sukket oppgitt. Rand undret seg på hva hun hadde i tankene. Etter å ha ignorert Aes Sedaien fullstendig den første dagen, hadde Nynaeve de neste to dagene forsøkt å snakke om urter med henne. Moiraine trakk seg unna Den Kloke og fortsatte: «Hvorfor tror du veien krummer seg rundt høydedragene? Og vi ville bli nødt til å vende tilbake til veien før eller siden. Kanskje vi hadde oppdaget at Trollokene var foran oss og ikke etter.»
Rand så tvilende ut, og Matt mumlet noe om «den lange veien rundt».
«Har dere sett en eneste gård i formiddag?» spurte Lan. «Eller røyk fra en skorstein? Dere har ikke det, for det er bare villmark fra Baerlon til Hvitebro, og Hvitebro er stedet hvor vi må krysse Arinelle. Det er den eneste broen over Arinelle sør for Maradon, i Saldaea.»
Thom snøftet og prustet i barten. «Hva er det som hindrer dem i å ha noen eller noe ved Hvitebro allerede?»
