Aes Sedaien så rolig på dem. «Trolloker.» Hun ignorerte de skremte gispene. «Eller Skyggere. Det er Trollok-runer. Trollokene har funnet ut hvordan de kommer seg inn i Veiene. Det må være på den måten de kom seg til Tvillingelvene uten å bli oppdaget; gjennom Veiporten ved Manetheren. Det er minst én Veiport i Pestlandet.» Hun sendte et raskt blikk i retning Lan, men Vokteren var så langt borte at bare det svake lyset fra lykten var synlig. Hun fortsatte: «Manetheren ble ødelagt, men det er nesten umulig å ødelegge en Veiport. Det var slik Skyggerne kunne samle en liten hær rundt Caemlyn uten at det ble slått alarm i hvert eneste rike mellom Pestlandet og Andor.» Hun tidde og bet seg tankefullt i leppene. «Men ennå kan de ikke kjenne alle rutene, ellers ville de ha kommet strømmende inn i Caemlyn gjennom porten vi brukte. Ja.»
Rand skalv. De hadde gått gjennom Veiporten bare for å finne Trolloker som ventet i mørket, hundrevis av dem, kanskje tusenvis, kjemper med forvridde dyreansikter, som bykset snerrende inn i mørket for å drepe. Eller det som verre var.
«Det er ikke så lett for dem å bruke Veiene,» ropte Lan. Lykten var ikke mer enn tyve favner unna, men lyset var bare en svak, ullen ball som virket langt borte for dem som sto ved ledesteinen. Moiraine førte de andre bort til ham. Da Rand så hva Vokteren hadde funnet, ønsket han at magen var tom.
Ved foten av en bro raget stivnede Trollok-skikkelser opp. De var blitt hengende fast mens de veivet rundt seg med krumme økser og ljålignende sverd. De store kroppene, som var grå og arrete som steingrunnen, var halvveis nedsunket i den esende, boblende overflaten. Noen av boblene hadde sprukket og åpenbarte flere snuteansikter som for alltid ville snerre av frykt. Rand hørte noen kaste opp bak seg, og svelget tungt for ikke å gjøre det samme. Selv for Trolloker hadde dette vært en fryktelig måte å dø på.
Noen få fot forbi Trollokene endte broen. Veiviseren lå knust i tusen skår.
Loial klatret varsomt ned fra hesten mens han så på Trollokene som om han trodde de når som helst kunne våkne til liv. Han undersøkte raskt restene av veiviseren og plukket opp metallskriften som hadde vært innfelt i steinen. Så klatret han opp på hesten igjen. «Dette var den første broen på ruten herfra til Tar Valon,» sa han.
Matt gned håndbaken over munnen med ansiktet vendt bort fra Trollokene. Egwene skjulte ansiktet i hendene. Rand førte hesten bort til Bela og rørte ved Egwenes skulder. Hun vred seg rundt og klynget seg skjelvende til ham. Hadde hun ikke holdt rundt ham, ville han også ha skjelvet.
«Like bra at vi ikke var på vei til Tar Valon ennå,» sa Moiraine.
Nynaeve snudde seg mot Aes Sedaien. «Hvordan kan du ta det så rolig? Det samme kan skje med oss!»
«Kanskje,» sa Moiraine rolig. Nynaeve skar tenner så høyt at Rand kunne høre det. «Men det er mer sannsynlig,» sa Moiraine uanfektet, «at mennene, Aes Sedaiene som bygde Veiene, beskyttet dem med feller mot Den Mørkestes vesener. Det er noe de må ha fryktet på den tiden, før Halvmennene og Trollokene ble drevet inn i Pestlandet. Uansett kan vi ikke bli værende her, og samme hvilken vei vi velger, frem eller tilbake, er det like stor sjanse for å gå i en felle. Loial, vet du hvor den neste broen er?»
«Ja. Ja, de ødela ikke den delen av ledesteinen, takk Lyset for det.» For første gang virket Loial like ivrig som Moiraine etter å komme seg videre. Han satte den store hesten i bevegelse før han var ferdig med å snakke.
Egwene klynget seg til Rands arm over to broer til. Han beklaget det da hun til slutt slapp taket med en mumlende unnskyldning og en tvungen latter, og ikke bare fordi det kjentes godt at hun holdt om ham på den måten. Det var lettere å være modig, oppdaget han, når noen trengte beskyttelse.
Kanskje Moiraine ikke trodde det var lagt ut feller for dem, men selv om hun sa at de hadde hastverk, fikk hun dem til å ri langsommere enn før og tok en pause før hun slapp dem opp på en bro eller ut på en Øy. Hun lot Aldieb bevege seg fremover mens hun kjente på luften med en utstrakt hånd, og ikke engang Loial eller Lan fikk fortsette før hun ga tillatelse til det.
Rand måtte stole på hennes dømmekraft når det gjaldt feller, men han speidet inn i mørket som om han kunne se ting som var mer enn ti fot unna, og anstrengte ørene for å lytte. Hvis Trollokene kunne bruke Veiene, kunne hva det enn var som fulgte etter dem, være en av Den Mørkestes vesener. Eller flere enn en. Lan hadde sagt at det ikke var godt å vite når det gjaldt Veiene.
Men de red over bro etter bro, spiste middag på hesteryggen og gikk over enda flere broer, og alt han kunne høre var knirkende saler og hestehover og iblant mumling eller hosting fra de andre. Senere hørte han også vinden i det fjerne, langt borte i mørket et sted. Han kunne ikke si hvilken retning det kom fra. Først trodde han det var innbilning, men etter en stund ble han sikker.
