Aginor snudde seg mot Rand og de andre som om Den Grønne Mannen var uskadeliggjort, men etter ett langt skritt slynget tunge, løvkledde armer seg rundt Balthamel, løftet ham opp og presset ham mot en brystkasse av tette slyngplanter, mens den svarte lærmasken lo mot de rasende nøttebrune øynene. Som slanger vred Balthamels armer seg løs, og de hanskekledde hendene grep etter Den Grønne Mannens hode som for å rive det av. Det flammet opp under hendene, og ranker visnet og blader falt. Den Grønne Mannen ulte da tykk, mørk røyk kom strømmende ut mellom rankene i kroppen hans. Igjen og igjen ulte han, som om alt i ham kom ut gjennom munnen sammen med røyken som bølget mellom leppene.
Plutselig rykket Balthamel til i Den Grønne Mannens grep. Den Fortaptes hender prøvde å skyve ham bort i stedet for å knuge ham inntil seg. En hanskekledd hånd fløy langt ut til siden … og en liten slyngplante sprengte seg gjennom det svarte læret. En muggsopp, av det slaget som omgir trestammer i skyggefull skog, slo en ring rundt armen hans. Fra ingensteds vokste soppen til full størrelse, den este ut og dekket hele armen. Balthamel slo om seg, mens spirende stinkgress flerret den svarte masken, lav grov inn sine røtter og flenget små sprekker i læret over ansiktet, og dødningehodesopp rev opp munnen.
Den Grønne Mannen slengte Den Fortapte fra seg. Balthamel vred og kastet på seg, mens alt som vokste på mørke steder, alt med sporer, alle de ting som elsker rå fuktighet, este ut og vokste, rev tøy og lær og kjøtt – var det kjøtt som ble sett i det korte glimtet av grønt raseri? – til trevler. De dekket ham til det bare var en haug igjen, en haug som ikke skilte seg fra mange andre i det skyggefulle dypet av den grønne skogen, og haugen beveget seg ikke mer enn de andre.
Den Grønne Mannen stønnet; det var som å høre en grein knekke under noe tungt, og med et brak styrtet han i bakken. Halve hodet var forkullet. Røyktunger steg fremdeles fra ham som grå slyngplanter. Brente blader gled ned fra armen da han smertefullt strakte ut den svartbrente hånden for å holde varsomt om en eikenøtt.
Jorden buldret da en eiketrespire presset seg opp mellom fingrene. Den Grønne Mannens hode seg ned, men det unge treet strakte seg etter solen. Røtter skjøt ut og ble tykkere, grov seg ned i jorden og dukket opp igjen, og ble stadig tykkere etter hvert som de spredte seg. Stammen ble bredere og strakte seg oppover. Barken ble grå og sprukken og eldgammel. Greinene spredte seg og vokste seg tunge, ble store som armer, ble store som menn, og da de løftet seg for å kjærtegne himmelen, bugnet de av eikenøtter og grønne blader. Det kraftige nettet av røtter snudde jorden som plogjern der de spredte seg utover; den allerede kraftige stammen skalv og vokste seg bredere, bred som et hus. Så kom stillheten. En eik som kunne ha stått der i fem hundre år dekket flekken hvor Den Grønne Mannen hadde vært, og markerte gravstedet til en legende. Nynaeve lå på de knudrete røttene som hadde vokst seg krumme rundt henne for å danne en seng hun kunne hvile på. Vinden sukket gjennom greinene på eika. Det virket som om den hvisket farvel.
Selv Aginor så ut til å være lamslått. Så hevet han hodet, og øynene i hulningene glødet av hat. «Nok! Det er på tide å avslutte dette!»
«Ja, du Fortapte,» sa Moiraine med en stemme som var kaldere enn midtvinteris. «Det er på tide!»
Aes Sedaien løftet hendene, og bakken forsvant under Aginors føtter. Flammer brølte opp fra dypet og ble pisket til raseri av vinden som kom hylende fra alle kanter. Flammene sugde til seg en malstrøm av blader, og syntes å tykne til en geléaktig rød- og gulstripet masse av ren hete. Midt i dette sto Aginor, og føttene ble ikke holdt oppe av annet enn luft. Et øyeblikk så Den Fortapte forskremt ut, men så smilte han og tok et skritt fremover. Det var et langsomt skritt, som om ilden forsøkte å holde ham fast, men han fullførte det, og tok enda et.
«Løp!» ropte Moiraine. Ansiktet var hvitt av anstrengelse. «Løp, alle sammen!» Aginor trådte over luften mot utkanten av flammene.
Rand så at de andre beveget seg. Matt og Perrin for av sted i utkanten av synsfeltet hans, Loials lange bein førte ham inn mellom trærne, men han hadde ikke øyne for andre enn Egwene. Hun sto der fastfrosset med blekt ansikt og lukkede øyne. Det gikk opp for ham at det ikke var frykt som holdt henne fast. Hun prøvde å slynge den lille, utrente styringen av Kraften sin mot Den Fortapte.
Hardhendt grep han armen hennes og trakk henne mot seg. «Løp!» ropte han til henne. Hun åpnet øynene og stirret på ham. Øynene hennes var rasende over at han forstyrret henne, og tårefylte av hat rettet mot Aginor og frykt for Den Fortapte. «Løp,» sa han og skjøv henne bortover mot trærne. «Løp!» Da han hadde satt fart i henne, begynte hun å løpe.
Men Aginors inntørkede ansikt vendte seg mot ham og mot Egwene som løp bak ham. Den Fortapte gikk gjennom flammene som om Aes Sedaiens verk ikke angikk ham i det hele tatt. Mot Egwene.
