Moiraines smil var så vitende at Nynaeve ville slå til henne. «Tror du jeg kan stå ansikt til ansikt med en kvinne som kan røre Den Sanne Kilden og styre Den Ene Kraften, selv om det bare er av og til, uten å vite hva hun er? Det var på samme måte du fornemmet evnene i Egwene. Hvordan tror du jeg visste at du sto bak det treet? Hvis jeg ikke hadde vært så urolig, ville jeg visst det i samme øyeblikk du nærmet deg. Du er såvisst ikke noen Trollok, for jeg kjente ikke ondskapen til Den Mørkeste. Hva kjente jeg, Nynaeve al’Meara, Den Kloke i Emondsmark, uvitende styrer av Den Ene Kraften?»
Lan kikket ned på Nynaeve på en måte hun ikke likte. Det virket som om han var overrasket og tenksom, men noe annet enn øynene hadde ikke forandret seg i ansiktet hans. Hun hadde alltid visst at Egwene var spesiell. Egwene ville bli flink som Den Kloke.
«Du må høre,» sa Moiraine bestemt. «Jeg hadde mine mistanker i Emondsmark lenge før jeg møtte deg. Folk fortalte meg hvor oppbrakt Den Kloke var over at hun ikke hadde sett den harde vinteren og den sene våren. De fortalte meg hvor flink hun var til å spå været og avlingene. De fortalte hvor gode hennes botemidler var, hvordan hun noen ganger leget skader som burde ha gjort folk til krøplinger, mens de i stedet så vidt etterlot et arr og ingen halting eller smerter. De eneste kritiske ordene jeg hørte, kom fra noen få som mente du var for ung for ansvaret, og det bare styrket mine mistanker. Så dyktig og så ung.»
«Madam Barran ga meg god opplæring.» Hun forsøkte å se på Lan, men hans øyne naget henne fremdeles, så hun nøyde seg med å se på elva over hodet på Aes Sedaien.
Moiraine smilte; hun nektet å la seg avspore. «I motsetning til de fleste kvinner som påstår at de lytter til vinden, kan du faktisk det noen ganger. Å, det har selvfølgelig ingenting med vinden å gjøre. Det er fra Luften og Vannet. Det er ikke noe du trengte å lære. Det ble født i deg, akkurat som det ble født i Egwene. Men du har lært å styre det, mens det gjenstår for henne å lære seg det. To minutter etter at vi sto ansikt til ansikt, visste jeg hva du var. Husker du hvordan jeg plutselig spurte om du var Den Kloke? Og hvorfor tror du jeg gjorde det? Det var ikke noe som skilte deg fra andre pene unge kvinner som pyntet seg til fest. Selv om jeg visste at Den Kloke var ung, hadde jeg sett etter en kvinne som var en halv gang til så gammel som du.»
Nynaeve husket møtet altfor godt: denne kvinnen, mer selvbevisst enn noen i Kvinnenes Krets, i en kjole vakrere enn noen hun før hadde sett, som snakket til henne som om hun var et barn. Moiraine hadde sett overrasket ut, og så kom spørsmålet fra det blå …
Hun slikket seg over leppene, som plutselig kjentes tørre. Begge så på henne. Vokterens ansikt var uutgrunnelig som en stein, og Aes Sedaiens ansikt var medfølende, men anspent. Nynaeve ristet på hodet: «Nei! Nei, det er umulig. Jeg ville visst det. Du forsøker bare å lure meg, men det går ikke.»
«Selvfølgelig vet du det ikke,» sa Moiraine trøstende. «Hvorfor skulle du ha den ringeste mistanke? Hele livet har du hørt om å lytte til vinden. Og uansett ville du heller proklamere for hele Emondsmark at du var en Mørkefrende enn å innrømme, selv i dypet av din sjel, at du har noe å gjøre med Den Ene Kraften eller de fryktelige Aes Sedaiene.» Moiraine så et øyeblikk ut som hun moret seg. «Men jeg kan fortelle deg hvordan det hele begynte.»
«Jeg vil ikke høre flere av dine løgner,» sa hun, men Aes Sedaien bare fortsatte.
«Kanskje for så mye som åtte eller ti år siden – alderen varierer, men det kommer alltid tidlig – var det noe du ønsket mer enn noe annet i verden, noe du trengte. Og du fikk det. En grein som falt ned hvor du akkurat kunne nå den og dra deg opp av et tjern i stedet for å drukne. Et kjæledyr eller en venn som ble frisk når alle trodde de ville dø.
Du kjente ikke noe spesielt akkurat da, men en uke eller ti dager senere reagerte du for første gang på å røre Den Sanne Kilden. Kanskje var det feber eller kuldegysninger som plutselig dukket opp og sendte deg til sengs, og de forsvant etter bare noen timer. Virkningene varierer, men ingen varer mer enn noen timer. En blanding av hodepine, nummenhet og oppspilthet. Du tok tåpelige sjanser eller oppførte deg fjollete. Svimmelhet gjorde at du snublet og vaklet hver gang du forsøkte å bevege deg. Eller du greide ikke å si en setning uten at tungen spiste halvparten av ordene. Det er flere. Husker du?»
