«Det gjør det. Jeg ville plukket opp den unge mannen over elva først hvis jeg hadde kunnet.» Et øyeblikk hørtes Aes Sedaien skuffet ut. «Han er ikke så langt unna oss. Men jeg kan ikke ta meg tid til det. Han finner veien trygt ned til Hvitebro nå da Trollokene er borte. De to som forsvant nedover elva, trenger mer til min hjelp. De har mistet myntene sine, og enten forfølger Myrddraalene dem, eller de vil prøve å avskjære oss alle ved Hvitebro.» Hun sukket. «Jeg må ta meg av det største problemet først.»
«Myrddraalene kunne ha … kunne ha drept dem,» sa Nynaeve.
Moiraine ristet på hodet. Hun avfeide antydningen som om den var for ubetydelig til å overveies. Nynaeve ble stram om munnen. «Hvor er Egwene? Du har ikke engang nevnt henne.»
«Jeg vet ikke,» innrømmet Moiraine, «men jeg håper hun er i sikkerhet.»
«Du vet ikke? Du håper? Alt snakket om å redde livet hennes ved å ta henne med til Tar Valon, og så kan hun være død for alt du vet!»
«Jeg kan lete etter henne og la Myrddraalene få mer tid på seg før jeg når frem for å hjelpe de to unge mennene som dro sørover. Det er dem Den Mørkeste vil ha, ikke henne. De bryr seg ikke om Egwene så lenge deres virkelige bytte er på frifot.»
Nynaeve husket sitt eget sammenstøt med Trollokene, men hun nektet å innrømme det fornuftige i Moiraines forslag. «Det beste du har å by på, er altså at hun kan være i live. Hvis hun er heldig. I live, kanskje alene, redd, skadet til og med, dagevis fra nærmeste landsby og hjelp, bortsett fra oss. Og du har tenkt å forlate henne.»
«Hun kan like gjerne være i trygghet hos gutten over elva. Eller på vei til Hvitebro med de andre to. Uansett er det ingen Trolloker her lenger som kan skade henne. Hun er sterk, intelligent og fullt ut i stand til å finne veien alene til Hvitebro hvis det skulle bli nødvendig. Vil du heller bli her i tilfelle hun trenger hjelp, eller vil du forsøke å hjelpe dem vi vet trenger det? Vil du ha meg til å lete etter henne og la guttene – og Myrddraalene som helt sikkert forfølger dem – forsvinne? Uansett hvor inderlig jeg håper Egwene er i sikkerhet, Nynaeve, må jeg kjempe mot Den Mørkeste. Det avgjør hvilken vei jeg må gå.»
Moiraine var fullstendig rolig mens hun skisserte de fryktelige alternativene. Nynaeve hadde lyst til å skrike til henne. Hun blunket bort tårene og vendte ansiktet bort så Aes Sedaien ikke skulle se det.
«Her er Lan,» sa Moiraine. Hun reiste seg og la kappen til rette over skuldrene.
For Nynaeve var det bare et ørlite nederlag at Vokteren ledet hesten hennes ut fra trærne. Likevel knep hun leppene sammen da han rakte henne tømmene. Det ville hjulpet på humøret om hun hadde sett en anelse av triumf i ansiktet hans, i stedet for det utålelige steinblikket. Øynene hans videt seg ut da han så ansiktet hennes. Hun snudde ryggen til ham for å tørke tårene av kinnene.
«Kommer du, Kloke?» spurte Moiraine kjølig.
Hun sendte et siste, langsomt blikk mot skogen mens hun lurte på om Egwene var der ute. Trist steg hun opp på hesten. Lan og Moiraine satt allerede i salen, og de vendte hestene mot sør. Hun fulgte etter dem med rak rygg og nektet å se seg tilbake; i stedet festet hun blikket på Moiraine. Aes Sedaien var sikker på sine krefter og planer, tenkte hun, men hvis de ikke fant Egwene og guttene i live og uskadde, kunne ikke all hennes kraft beskytte henne. Ikke all hennes Kraft.
I et lite skogholt, under en haug sedergreiner som var grovhogd i mørket, sov Perrin til lenge etter soloppgang. Sedernålene stakk gjennom de våte klærne, og stikkingen trengte til slutt gjennom utmattelsen. Han var langt inne i en drøm om Emondsmark og arbeidet hardt i mester Luhhans smie da han åpnet øynene. Uten å begripe noe som helst stirret han på de søtlig luktende greinene som flettet seg sammen over ansiktet hans, mens sollyset sildret mellom greinene.
De fleste greinene falt av da han forbauset satte seg opp, men noen hang igjen på skuldrene og hodet, og fikk ham til å ligne et tre. Emondsmark bleknet mens minnene strømmet på, de var så levende at gårsnatten et øyeblikk var mer virkelig enn noe rundt ham.
Stønnende og febrilsk rotet han øksa frem fra haugen. Han knuget den med begge hender og speidet forsiktig rundt seg mens han holdt pusten. Ingenting beveget seg. Morgenen var kald og stille. Hvis det var Trolloker på østbredden av Arinelle, beveget de seg ikke, i hvert fall ikke i nærheten av ham. Han pustet dypt og rolig, senket øksa til knærne og ventet på at hjertet skulle slutte å dundre.
