Verdens Øye полностью

«Det ligner glass,» sa Rand ut i luften.

Kaptein Domon stoppet bak ham og stakk tomlene under det brede beltet. «Nei, gutt. Hva det enn er, glass er det ikke. Selv om regnet faller aldri så hardt, ikke blir det glatt, og ikke slår den beste meisel og den sterkeste arm merke i det.»

«En levning fra Legendenes Alder,» sa Thom. «Jeg har alltid trodd den må være det.»

Kapteinen gryntet trassig. «Kanskje det. En nyttig ting uansett. Og godt kan det være at noen andre reiste den. Ikke må det være Aes Sedaienes verk, må hell og lykke stikke meg. Ikke må det være så gammelt. Ta hardere i, latsekker!» Han hastet videre bortover dekket.

Rand stirret enda mer undrende. Fra Legendenes Alder. Laget av Aes Sedaiene. Det var grunnen til at kaptein Domon følte som han gjorde, samme hvor mye han snakket om verdens fremmede og ukjente undere. Aes Sedaienes verk. En ting var å høre om det, en annen ting å se det, røre det. Det vet du, ikke sant? Et øyeblikk syntes Rand at en skygge flimret over det melkehvite byggverket. Han flyttet blikket mot bryggene som kom nærmere, men broen ruvet fortsatt ytterst i synsfeltet.

«Vi klarte det, Thom,» sa han og tvang frem en latter. «Uten noe mytteri.»

Barden bare harket og blåste i bartene, men to sjømenn som gjorde klar en trosse i nærheten, sendte Rand et skarpt blikk før de fortsatte med arbeidet. Han sluttet å le og forsøkte å ikke se på dem resten av veien inn mot Hvitebro.

Sjøsprøyt gled jevnt og rolig inn mot den første bryggen der tykke tømmerplanker hvilte på kraftige tjærebredde påler. Det fosset rundt årene da sjømennene tok i for å stoppe. Da årene ble trukket inn, kastet sjømennene trosser til karene på bryggen, som festet dem med feiende bevegelser. Andre av mannskapet slengte ullsekkene over skutesiden for å beskytte skroget mot pålene.

Selv før skuta lå pent på plass, dukket noen kjøretøyer opp ved enden av bryggen. De var høye og lakkert skinnende svarte, og på hver av dem sto et navn malt på døren med store bokstaver i gull og purpur. Passasjerene hastet opp landgangen så snart den ble senket. De var glattrakede menn i lange fløyelsjakker og silkefôrede kapper og tøfler, og hver av dem ble fulgt av en enkelt kledd tjener som bar et jernbeslått pengeskrin.

De nærmet seg kaptein Domon med påklistrede smil som glapp da han brått brølte i ansiktet på dem. «Du!» Med en tykk finger pekte han forbi dem og stoppet Floran Gelb der han gikk på andre siden av skuta. Blåmerket på Gelbs panne var borte, men fremdeles fingret han med huden der som for å minne seg selv på det som hadde skjedd. «For siste gang har du sovet på vakt om bord på mitt fartøy! Eller noe som helst fartøy, hvis jeg har noe jeg skulle ha sagt. Velg selv – bryggen eller elva – men øyeblikkelig forsvinn fra skuta!»

Gelb lutet ryggen og stirret hatefullt mot Rand og vennene, spesielt fikk Rand et giftig blikk. Den senete mannen kikket seg omkring på dekk etter støtte, men med lite håp i blikket. En etter en rettet mannskapet ryggen og stirret kaldt tilbake. Gelb krympet seg, men så var det giftige blikket der, sterkere enn før. Mens han mumlet en forbannelse, pilte han under dekk til mannskapsrommet. Domon avskrev ham med et grynt, men sendte to mann etter ham for å se til at han ikke fant på noe fanteri. Da kapteinen vendte seg mot dem igjen, fortsatte kjøpmennene å smile og bukke som om de ikke var blitt avbrutt.

Et ord fra Thom fikk Rand og Matt til å samle sammen tingene sine. Ingen av dem hadde stort mer enn klærne på kroppen. Rand hadde en tepperull, salveskene og sverdet etter faren. Han holdt sverdet et øyeblikk, og hjemlengselen veltet over ham så det sved i øynene. Han undret seg på om han noensinne ville få se Tam igjen. Eller hjemmet sitt? Hjemmet. Du kommer til å flykte resten av livet, flykte og være redd drømmene dine. Med et skjelvende sukk strammet han beltet rundt livet.

Gelb kom opp igjen på dekk fulgt av de to som fotfulgte ham. Han stirret rett frem, men Rand kjente fremdeles hatet bølge fra ham. Rett i ryggen og mørk i ansiktet gikk Gelb stivbeint ned landgangen og presset seg inn i den sparsomme folkemengden på bryggen. Et øyeblikk senere var han ute av syne bak kjøpmennenes vogner.

Menneskene på bryggen besto av enkelt kledde arbeidskarer, fiskere som bøtte garn og noen få byfolk som hadde kommet for å se årets første skuter seile ned fra Saldaea. Ingen av jentene var Egwene, og ingen av de andre lignet det minste på Moiraine, Lan eller noen andre Rand håpet å få se.

«Kanskje de ikke er kommet ned til bryggen,» sa han.

«Kanskje,» svarte Thom kort. Omhyggelig la han instrumentskrinene bedre til rette på ryggen. «Hold utkikk etter Gelb, dere to. Han lager bråk hvis han kan. Vi vil helst dra så ubemerket gjennom Hvitebro at ingen husker oss fem minutter etter at vi har dratt herfra.»