Nå var den ovale plassen foran palasset tom. Alle soldatene var borte, folkemengden, trompetene og trommene var forsvunnet. Alt som var tilbake var litt søppel som blåste over brosteinene, og noen få mennesker som hadde det travelt med sitt nå da spenningen var over. Han kunne ikke se om de bar rødt eller hvitt.
Med et rykk gikk det opp for ham at han sto rett foran palassportene, hvor Elaida lett kunne oppdage ham så snart hun var ferdig hos Dronningen. Han trakk kappen tett om seg og småløp over plassen mot Den Indre Byens gater. Han så seg ofte tilbake for å se om noen fulgte etter ham, men de svingete veiene hindret ham i å se særlig langt. Likevel husket han Elaidas øyne altfor godt, og innbilte seg at de iakttok ham. Da han nådde portene til de nye bydelene, løp han.
Da han nådde Dronningens Velsignelse igjen, kastet Rand seg stønnende mot ytterdøren. Han hadde løpt hele veien uten å bry seg om at noen kunne se det røde stoffet rundt sverdet, eller at de kunne ta løpingen som en god grunn til å jage ham. Selv ikke en Skygger kunne ha fanget ham, trodde han.
Da han kom løpende, satt Lamgwin på en benk ved døren med en stripet katt i armene. Mannen reiste seg for å se om det fulgte bråk i hælene på Rand, men han klødde fremdeles katten rolig bak ørene. Da han ikke så noe, satte han seg igjen og passet omhyggelig på ikke å forstyrre dyret. «Noen tosker forsøkte å stjele noen av kattene for en stund siden,» sa han. Han gransket knokene sine før han fortsatte å klø. «Gode penger i katter for tiden.»
Rand så at de to mennene i hvitt fremdeles sto på den andre siden av veien. Den ene hadde et blått øye og en hoven kjeve, og han gned sverdhjaltet med mutt iherdighet mens han skulte olmt mot vertshuset.
«Hvor er mester Gill?» spurte Rand.
«Biblioteket,» svarte Lamgwin. Katten begynte å male, og han smilte. «Ingenting plager en katt lenge, ikke engang det at noen har prøvd å putte den i en sekk.»
Rand skyndte seg inn gjennom storstua. Der satt det som vanlig noen menn med røde bånd og snakket sammen over ølkrusene. Om den uekte Dragen, og om hvitekappene ville finne på noe bråk når han ble ført nordover. Ingen brydde seg om hva som skjedde med Logain, men alle visste at Datterarvingen og Prins Gawyn skulle reise med samme følge, og ingen mann kunne akseptere at de ble utsatt for fare.
Han fant mester Gill i biblioteket, der han tok et slag steinbrett med Loial. En lubben, brannet katt satt på bordet med potene under seg, og fulgte med når hendene beveget seg over det krysskraverte brettet.
Oguren plasserte en ny stein med en underlig varsom bevegelse tross de tykke fingrene. Mester Gill ristet på hodet, og siden Rand hadde kommet, benyttet han anledningen til å snu seg bort fra brettet. Loial vant alltid når de spilte steinbrett. «Jeg begynte å bekymre meg for deg, gutt. Trodde du kanskje hadde havnet i klammeri med noen av disse hvitkledde forræderne, eller at du hadde støtt på tiggeren eller noe sånt.»
En stund kunne ikke Rand annet enn stå der og måpe. Han hadde glemt hele denne fillehaugen av en mann. «Jeg så ham,» sa han til slutt, «men det er barnemat. Jeg har sett Dronningen også, og Elaida, det er det som er problemet.»
Mester Gill snøftet frem en latter. «Dronningen, hva? Du sier ikke det. Vi hadde Gareth Bryne i storstua for bare en time siden, han brøt håndbak med kapteinkommandanten for Lysets Barn, men Dronningen, nå … det er noe helt annet.»
«Blod og aske,» knurret Rand, «i dag tror alle at jeg lyver.» Han slengte kappen over ryggen på en stol og kastet seg ned i en annen. Han var for anspent til å lene seg tilbake. Han satt ytterst på stolkanten og tørket seg i ansiktet med et lommetørkle. «Jeg så tiggeren, og han så meg, og jeg trodde … Det er ikke viktig. Jeg klatret opp på en mur rundt en hage hvor jeg kunne se plassen foran palasset, der hvor de førte Logain inn. Og så ramlet jeg ned på innsiden.»
«Jeg tror nesten at du ikke driver gjøn,» sa verten sakte.
«Ta’veren,» mumlet Loial.
«Joda, det skjedde,» sa Rand. «Lyset hjelpe meg, det skjedde.»
Etter hvert som han fortalte, ble Mester Gills mistro langsomt borte, og gikk til slutt over i taus engstelse. Verten lente seg lenger og lenger frem, til han også satt ytterst på stolkanten. Loial satt rolig og lyttet, bortsett fra når han gned seg over den brede nesen, eller når det rykket litt i øreduskene.
Rand fortalte alt som hadde skjedd, alt unntatt det Elaida hadde hvisket til ham. Og det Gawyn hadde sagt ved palassportene. Det ene hadde han ikke lyst til å tenke på, og det andre hadde ikke noe med noen ting å gjøre.
