«En lojal undersått fra Tvillingelvene,» sukket Morgase. «Mitt barn, du burde bry deg litt mer om det som står i bøkene. Tvillingelvene har ikke sett en skatteoppkrever på seks generasjoner, og ikke Dronningens Garde på syv. Det kan godt hende at de til og med sjelden tenker på seg selv som en del av Riket.» Rand trakk beklemt på skuldrene mens han tenkte på hvor overrasket han var blitt da han hørte at Tvillingelvene var en del av Andors Rike. Dronningen så det, og smilte trist til datteren. «Ser du, barn?»
Rand så at Elaida hadde lagt fra seg strikketøyet. Hun gransket ham. Hun reiste seg fra stolen, gikk ned fra plattformen og stilte seg foran ham. «Fra Tvillingelvene?» sa hun. Da hun rakte en hånd mot håret hans, trakk han seg unna, og hun lot hånden falle. «Med grå øyne og så mye rødt i håret? Folk fra Tvillingelvene har mørkt hår og mørke øyne, og de er sjelden så høye.» Hånden gled raskt frem og skjøv opp jakkeermet for å vise frem den bleke huden der solen ikke hadde fått komme til så ofte. «Eller en slik hud.»
Han måtte anstrenge seg for ikke å knytte nevene. «Jeg ble født i Emondsmark,» sa han stivt. «Min mor var utlending, det er der øynene mine kommer fra. Min far er Tam al’Thor, en sauegjeter og bonde som meg.»
Elaida nikket sakte, men tok ikke øynene fra ansiktet hans. Han møtte blikket hennes med en ro som ikke røpet den sure kvalmen i magen. Han så at hun merket seg roen i blikket hans. Mens hun fremdeles stirret ham inn i øynene, beveget hun hånden sakte mot ham igjen. Denne gangen bestemte han seg for ikke å trekke seg unna.
Det var sverdet hun rørte ved, ikke ham, og hånden hennes la seg om hjaltet. Fingrene strammet seg, og hun sperret øynene forbauset opp. «En sauegjeter fra Tvillingelvene,» sa hun stille, en hvisking som det var meningen at alle skulle høre, «med et hegremerket sverd.»
Disse siste ordene fikk alle i rommet til å reagere. Det var som om hun hadde nevnt Den Mørkeste. Det knirket i lær og metall bak Rand, og støvler gled over marmorflisene. Fra øyekroken kunne han se at Tallanvor og en annen fra Garden trakk seg bort fra ham for å få armslag. De la hendene på sverdet, som for å trekke det, og ansiktene røpet at de var rede til å dø. Med to raske skritt sto Gareth Bryne foran plattformen, mellom Dronningen og Rand. Selv Gawyn stilte seg foran Elayne med hånden på dolken og en bekymret mine i ansiktet. Elayne så på ham som om hun så ham for første gang. Morgase forandret ikke ansiktsuttrykk, men hendene strammet seg om de forgylte armlenene på tronen.
Bare Elaida var roligere enn Dronningen. Ingen kunne se på Aes Sedaien at hun hadde sagt noe uvanlig. Hun fjernet hånden fra sverdet, og det fikk soldatene til å bli enda mer anspente. Blikket hennes var fremdeles festet på ham, uforstyrrelig og beregnende.
«Men,» sa Morgase rolig, «han må da være for ung til å bære et hegremerket sverd? Han kan ikke være eldre enn Gawyn.»
«Det hører til hos ham,» sa Gareth Bryne.
Dronningen så overrasket på ham. «Hvordan kan du si det?»
«Jeg vet ikke, Morgase,» sa Bryne sakte. «Han
Da kapteingeneralen tidde, sa Elaida: «Hvordan fikk du tak i dette sverdbladet, Rand al’Thor fra Tvillingelvene?» Hun sa det som om hun tvilte like mye på navnet som på stedet han kom fra.
«Min far ga det til meg,» sa Rand. «Det var hans. Han syntes jeg trengte et sverd når jeg skulle dra ut i verden.»
Han ville ikke si noe mer til denne kvinnen. Hun gjorde ham like redd som en Mørkefrende. Det var på tide å prøve å dekke seg igjen. «I dag,» sa han. «I morges.»
«Akkurat tidsnok,» mumlet hun. «Hvor bor du? Ikke si at du ikke har funnet deg noe rom. Du ser litt fillete ut, men du har hatt anledning til å få stelt deg. Hvor?»
«På Kronen og Løven.» Han husket å ha passert Kronen og Løven da han lette etter Dronningens Velsignelse. Den lå i de nye bydelene, men på motsatt side av mester Gills vertshus. «Jeg har en seng der. På loftet.» Han hadde en følelse av at hun visste at det var løgn, men hun bare nikket.
«Hvor tilfeldig er dette?» sa hun. «I dag er den vantro blitt brakt til Caemlyn. Om to dager blir han ført nordover til Tar Valon, og med ham drar Datterarvingen for å få sin opplæring. Og akkurat ved denne korsveien dukker en ung mann opp i palassets hage som påstår at han er en lojal undersått fra Tvillingelvene …»
«Jeg
«… og han forteller en historie som forleder Elayne, og han bærer en hegremerket klinge. Han bærer hverken armbind eller hanekam for å proklamere sin troskap, men et klede som omhyggelig skjuler hegremerket for nysgjerrige øyne. Hvor tilfeldig er dette, Morgase?»
