Dronningen gjorde tegn til at kapteingeneralen skulle tre til side; så gransket hun Rand med en bekymret mine. Men det var Elaida hun snakket til. «Hva påstår du at han er? En Mørkefrende? En tilhenger av Logain?»
«Den Mørkeste rører på seg i Shayol Ghul,» svarte Aes Sedaien. «Skyggen ligger over Mønsteret, og fremtiden balanserer på en nålespiss. Denne er farlig.»
Plutselig kastet Elayne seg på kne foran tronen. «Mor, jeg ber deg om ikke å skade ham. Han ville dratt med det samme hvis jeg ikke hadde stoppet ham. Han ønsket å dra. Det var jeg som fikk ham til å bli. Jeg kan ikke tro at han er en Mørkefrende.»
Morgase gjorde en trøstende bevegelse mot datteren, men slapp ikke Rand med blikket. «Er dette en forutsigelse, Elaida? Leser du Mønsteret? Du sier at det kommer når du minst venter det, og forsvinner like brått som det kom. Hvis dette er en forutsigelse, Elaida, befaler jeg deg å si sannheten klart og tydelig, uten å gjøre som du pleier med å vikle det inn i så mange dunkle mysterier at ingen vet om du har sagt ja eller nei. Tal. Hva ser du?»
«Dette kan jeg forutsi,» svarte Elaida, «og jeg sverger ved Lyset at det ikke kan sies klarere. Fra denne dagen marsjerer Andor mot splid og smerte. Skyggen har ennå ikke nådd sitt svarteste, og jeg kan ikke se om Lyset vil seire til slutt. Der verden før har felt en tåre, vil den nå felle tusener. Dette forutsier jeg.»
Stillheten senket seg som et mørkt teppe over rommet. Morgase pustet ut som om hun aldri mer skulle puste inn.
Elaida fortsatte å stirre inn i Rands øyne. Hun snakket igjen, nesten uten å røre leppene, så lavt at han nesten ikke kunne høre henne, selv om hun sto mindre enn en armlengde fra ham. «Dette forutsier jeg også. Splid og smerte rammer hele verden, og denne mannen står i hjertet av det. Jeg adlyder Dronningen,» hvisket hun, «og sier det tydelig.»
Rand følte det som om føttene hadde slått rot i marmorgulvet. Noe stivt og kaldt kravlet opp gjennom beina og sendte en skjelving oppover ryggen. Ingen andre kunne ha hørt det. Men hun så fremdeles på ham, og han hadde hørt det.
«Jeg er sauegjeter,» sa han til hele rommet. «Fra Tvillingelvene. Sauegjeter.»
«Hjulet dreier som Hjulet vil,» sa Elaida høyt. Han visste ikke om det var en antydning til hån i stemmen.
«Fyrst Gareth,» sa Morgase, «jeg trenger råd av min kapteingeneral.»
Den tettbygde mannen ristet på hodet. «Elaida Sedai sier at gutten er farlig, min Dronning. Hvis hun hadde sagt mer, ville jeg ha ropt på skarpretteren. Men hun sier ikke mer enn vi kan se med våre egne øyne. Enhver bonde på landet vil si at ting kommer til å bli verre, og det uten noen forutsigelse. Selv tror jeg at gutten er her ved en tilfeldighet, skjønt en uheldig sådan for ham. For å være på den sikre siden, min Dronning, råder jeg deg til å kaste ham i fengsel til Prinsesse Elayne og Prins Gawyn er kommet vel av sted; så kan du la ham gå. Med mindre du, Aes Sedai, har mer å forutsi når det gjelder ham?»
«Jeg har sagt alt jeg har lest i Mønsteret, kapteingeneral,» sa Elaida. Hun sendte Rand et hardt smil, et smil som nesten ikke nådde leppene hennes, og som spottet ham fordi han ikke var i stand til å si at hun ikke fortalte sannheten. «Et par ukers innesperring vil ikke skade ham, og det vil gi meg en mulighet til å finne ut mer.» De sultne øynene fikk ham til å fryse. «Kanskje det kommer en ny forutsigelse.»
Morgase tenkte seg om en stund, med haken støttet mot knyttneven og albuen mot armlenet på tronen. Rand ville flyttet på seg under det bekymrede blikket hvis han i det hele tatt hadde kunnet bevege seg, men Elaidas øyne naglet ham fast. Til slutt talte Dronningen.
«Mistenksomheten kveler Caemlyn, og kanskje resten av Andor. Frykt og svart mistenksomhet. Kvinner anklager naboer for å være Mørkefrender. Menn skribler Dragens Hoggtann på dørene til folk de har kjent i årevis. Jeg vil ikke ta del i det.»
«Morgase –» begynte Elaida, men Dronningen avbrøt henne.
«Jeg vil ikke ta del i det. Da jeg besteg tronen, sverget jeg å håndheve rettferdighet for både høy og lav, og om jeg skulle være den siste i Andor som husker på rettferdigheten, vil jeg håndheve den. Rand al’Thor, sverger du ved Lyset at din far, en sauegjeter fra Tvillingelvene, ga deg dette hegremerkede sverdet?»
Rand tygget for å fukte munnen nok til å snakke. «Jeg sverger.» Brått husket han hvem han snakket til og la raskt til: «Min Dronning.» Fyrst Gareth hevet et tungt øyebryn, men Morgase hadde visst ikke noe imot det.
«Og du klatret opp på hagemuren bare for å få et glimt av den uekte Dragen?»
«Ja, min Dronning.»
«Har du tenkt å skade Andors Trone, eller min datter eller min sønn?» Tonen røpet at de to siste ville føre til verre behandling enn den første.
«Jeg har ikke tenkt å skade noen, min Dronning. Deg og dine minst av alle.»
