«Hva? Jo, Jakten på Hornet, selvfølgelig,» utbrøt Bartim. «Sa jeg ikke det? Illianerne kaller på alle som vil vie livet sitt til Jakten. De må samles i Illian. Kan du tenke deg noe sånt? Vie livet sitt til et sagn? Jeg antar de finner noen tosker. Det finnes alltid tosker rundt omkring. Denne karen her påsto at endetiden var nær. Det siste slaget mot Den Mørkeste.» Han klukklo, men latteren klang hult. Det var som han forsøkte å overbevise seg selv om at det virkelig var noe å le av. «De regner vel med at Valeres Horn må bli funnet før den tid. Hva mener dere om det?» Han tygget tankefullt på en knoke en stund. «Selvfølgelig, jeg vet ikke om jeg burde krangle med dem etter denne vinteren. Denne vinteren og denne fyren Logain, og så de to som kom før ham. Hvorfor alle disse fyrene de siste årene som påstår de er Dragen? Og vinteren. Må bety noe. Hva tror dere?»
Det virket ikke som om Thom hørte ham. Med lav stemme begynte barden å deklamere for seg selv.
«Der har du den.» Bartim gliste som om han allerede kunne se mengden levere fra seg penger mens de lyttet til Thom. «Der har du den.
Det virket fremdeles som om Thom var langt borte, og Rand sa: «Vi leter etter to venner som skulle dra denne veien. De kom vestfra. Har det vært mange fremmede på gjennomreise de siste par ukene?»
«Noen,» sa Bartim sakte. «Det er alltid noen, fra både øst og vest.» Han så på dem etter tur, og plutselig virket han nervøs.
Rand åpnet munnen, men Thom vendte brått tilbake til virkeligheten og ga Rand et skarpt blikk som lukket munnen hans. Med et irritert sukk vendte han seg mot vertshusholderen. «To menn og tre kvinner,» sa han motstrebende. «Kanskje er de sammen, og kanskje ikke.» Han ga en kort beskrivelse av utseendet deres, skildret hver av dem med noen få ord, nok til at man kunne gjenkjenne dem, men uten å røpe hvem de var.
Bartim reiste seg og gned den ene hånden over hodet så hårflisene strittet til alle kanter. «Glem å opptre her, barde. Jeg ville faktisk sette stor pris på om du drakk opp vinen og dro videre. Hvis du har litt vett drar du fra Hvitebro.»
«Noen andre har spurt etter dem?» Thom tok en slurk, som om svaret var det minst viktige i denne verden, og hevet et øyebryn mot verten. «Hvem kan det være?»
Bartim strøk hånden gjennom håret igjen og stokket om på beina til det så ut som om han skulle gå sin vei, og så nikket han for seg selv. «For en uke siden, så vidt jeg kan huske, kom en røyskattlignen-de fyr over broen. Alle trodde han var gal. Han snakket hele tiden med seg selv, og sluttet ikke engang å bevege seg når han sto stille. Spurte etter de samme folkene … noen av dem. Han spurte som om det var viktig, og så oppførte han seg som om han ikke brydde seg om svaret. Halvparten av tiden snakket han som om han måtte vente her, og den andre halvparten som om han måtte dra videre og hadde hastverk. Det ene øyeblikket klynket og tigget han, og i neste øyeblikk beordret han folk rundt som om han var konge. Han fikk seg nesten en skikkelig omgang et par ganger, hvor gal han enn var. Det var like før byvakten måtte ta ham i forvaring for hans egen sikkerhets skyld. Han fortsatte mot Caemlyn samme dag mens han gråt og snakket med seg selv. Gal, som jeg sa.»
Rand så spørrende på Thom og Matt, og begge ristet på hodet. Hvis denne røyskattfyren lette etter dem, var det ingen de kjente igjen.
«Er du sikker på at det var de samme folkene han ville ha tak i?» spurte Rand.
«Noen av dem. Krigsmannen og kvinnen i silke. Men det var ikke dem han brydde seg om. Det var tre bondegutter.» Blikket gled mot Rand og Matt og bort igjen så fort at Rand ikke var sikker på om han hadde sett blikket eller bare innbilt seg det. «Han var desperat etter å finne dem. Men gal, som jeg sa.»
Rand skalv. Han lurte på hvem den gale mannen kunne være, og hvorfor han lette etter dem.
«Han var gal, men den andre …» Bartims øyne flakket nervøst, og tungen gled over leppene som om han ikke hadde nok spytt til å fukte dem. «Neste dag… neste dag kom den andre for første gang.» Han tidde.
«Den andre?» ymtet Thom til slutt frempå.
Bartim kikket seg rundt selv om det fremdeles ikke var andre enn dem på deres side av det avdelte rommet. Han listet seg til og med på tå bort til veggen og kikket over. Da han til slutt snakket, hvisket han fort.
