Matt rødmet, halvt forlegen og halvt sint. Han unngikk å se på Rand og skulte i stedet på Thom. «Hvorfor lager du alt dette oppstyret? Vil du dra tilbake til skuta? Dra tilbake til skuta. Vi kan ta vare på oss selv.»
Bardens tynne skuldre ristet av taus latter, men stemmen var stram av raseri. «Du tror at du vet nok om Myrddraaler til å unnslippe alene? Du er klar til å marsjere rett inn i Tar Valon og overlevere deg selv til Amyrlins Trone? Kan du skjelne en Ajah fra en annen? Lyset brenne meg, gutt, men hvis du tror du i det hele tatt kan komme deg til Tar Valon, kan du be meg om å dra videre.»
«Dra,» knurret Matt, og en hånd gled innunder kappen. Forskrekket forsto Rand at han grep dolken fra Shadar Logoth, at han kanskje hadde tenkt å bruke den.
Rusten latter brøt ut på den andre siden av veggen mellom de to rommene, og en hånlig stemme hevet seg.
«Trolloker? Ta på deg en bardekappe, mann! Du er full! Trolloker! Eventyr fra Grenselandene!»
Ordene slukket sinnet som en bøtte kaldt vann. Selv Matt vendte seg halvveis mot veggen med vidåpne øyne.
Rand reiste seg akkurat nok til å kunne se over den, så satte han seg ned igjen med en synkende følelse i magen. Floran Gelb satt på den andre siden av veggen ved bordet til de to mennene som var der da de kom inn. De lo av ham, men de hørte etter. Bartim tørket av et bord som virkelig trengte det. Han så ikke på Gelb og de to mennene, men han lyttet han også, og han skrubbet den samme flekken om og om igjen med håndkleet mens han lente seg mot dem til han nesten gikk over ende.
«Gelb,» hvisket Rand da han slapp seg ned i stolen igjen, og de andre stivnet til. Raskt gransket Thom deres side av rommet.
På den andre siden av veggen stemte den andre mannsstemmen i: «Nei, nei, før var det Trolloker der. Men de ble alle drept i Trollok-krigene.»
«Eventyr fra Grenselandene!» gjentok den første mannen.
«Det er sant, sier jeg,» protesterte Gelb høylytt. «Jeg har vært i Grenselandene. Jeg har sett Trolloker, og dette var Trolloker like sikkert som at jeg sitter her. De tre påsto at Trollokene jaget dem, men jeg vet bedre. Det er derfor jeg ikke ville bli om bord på
Hvor lang tid ville det ta, undret Rand, før vertshusholderen hørte beskrivelsen av «de tre»? Hvis han ikke allerede hadde gjort det. Hvis han ikke begynte å tenke på de tre han allerede hadde sett. For å komme til døren ut av storstua måtte de gå rett forbi Gelbs bord.
«Kanskje skuta ikke er noen dårlig idé,» mumlet Matt, men Thom ristet på hodet.
«Ikke nå lenger.» Barden snakket lavt og fort. Han dro frem lærposen han hadde fått av kaptein Domon og delte pengene i tre hauger. «Historien vil være spredt over hele byen på en time, enten noen tror på den eller ikke, og Halvmannen kan høre den når som helst. Domon drar ikke før i morgen. I beste fall vil Trollokene jage ham helt til Illian. Av en eller annen grunn venter han seg det halvveis, men det hjelper ikke oss. Nå er det ikke annet å gjøre enn å flykte, og det fort.»
Matt stakk myntene raskt i lommen, men Rand plukket langsomt opp sine. Mynten han hadde fått av Moiraine var ikke blant dem. Domon hadde gitt ham samme vekt i sølv, men av en eller annen grunn ønsket Rand at han hadde Aes Sedaiens mynt i stedet. Han puttet pengene i lommen og så spørrende på barden.
«I tilfelle vi blir skilt fra hverandre,» forklarte Thom. «Det blir vi sannsynligvis ikke, men hvis det skulle skje … vel, dere to vil greie dere fint på egen hånd. Dere er kjekke gutter. Bare hold dere unna Aes Sedaier resten av livet.»
«Jeg trodde du skulle bli hos oss,» sa Rand.
«Det skal jeg, gutt. Det skal jeg. Men de nærmer seg nå, og bare Lyset vet. Vel, samme hva. Det er lite sannsynlig at noe vil skje.» Thom tidde og så på Matt. «Jeg håper du ikke lenger har noe imot at jeg blir hos dere,» sa han tørt.
Matt trakk på skuldrene. Han så på hver enkelt og trakk på skuldrene igjen. «Jeg er bare så nervøs. Jeg blir ikke kvitt følelsen. Hver gang vi stopper for å hvile oss, er de der på jakt etter oss. Det er som om noen hele tiden stirrer meg i nakken. Hva skal vi gjøre?»
Latteren eksploderte på den andre siden av veggen, og igjen ble den avbrutt av Gelb som høylytt forsøkte å overbevise dem om at han fortalte sannheten. Hvor lenge vil det ta? undret Rand seg. Før eller senere ville Bartim legge sammen Gelbs tre og de tre og få tre.
Thom flyttet stolen forsiktig og reiste seg, men sammenkrøket. Ingen som tilfeldigvis så mot veggen fra den andre siden, ville legge merke til ham. Han gjorde tegn til at de skulle følge ham og hvisket: «Vær helt stille.»
Vinduene på hver side av dette ildstedet vendte ut mot et smug. Thom gransket et av vinduene før han åpnet det akkurat nok til at de kunne smyge seg ut. Det hørtes nesten ingen lyder, ingenting som kunne bli fanget opp av de tre på den andre siden av den lave veggen.
