«Helt kledd i svart er han. Har hetten trukket frem så du ikke ser ansiktet, men du føler at han ser på deg, føler det som en istapp mot ryggraden. Han … han snakket til meg.» Han krympet seg og tygget på leppen før han fortsatte. «Stemmen minnet om en slange som kryper gjennom tørt løv. Like før magen min frøs til is. Hver gang han kommer tilbake, stiller han de samme spørsmålene. Samme spørsmål som den gale stilte. Ingen ser ham komme – plutselig bare står han der, samme om det er dag eller natt, og blodet ditt fryser til is der du står. Folk begynner å se seg over skulderen. Det verste er at portvaktene påstår at han ikke har kommet gjennom porten, hverken inn eller ut.»
Rand strevde for å holde ansiktet uttrykksløst. Han bet sammen kjevene til det verket i tennene. Matt skulte, og Thom gransket vinen sin. Det hang et ord mellom dem, et ord ingen ville si høyt. Myrddraal.
«Jeg tror jeg ville husket det hvis jeg noensinne møtte noen som var slik,» sa Thom etter en stund.
Bartims hode vippet opp og ned. «Brenne meg, det ville du helt sikkert. Lysets sannhet, det ville du. Han … han vil ha den samme gjengen som galningen, bare at han sier det er en jente med dem. Og …» – han kikket skrått på Thom – «og en hvithåret barde.»
Thom hevet øyebrynene i noe Rand mente måtte være ekte overraskelse. «En hvithåret barde? Vel, jeg kan vel ikke være den eneste barden i verden med noen år på baken. Jeg kan forsikre at jeg ikke kjenner denne karen, og han kan ikke ha noen grunn til å lete etter meg.»
«Det får nå være som det vil,» sa Bartim mutt. «Han sa det ikke rett ut, men jeg fikk inntrykk av at han ikke ville like det hvis noen hjalp disse menneskene eller skjulte dem for ham. Iallfall sier jeg til dere som jeg sa til ham: Jeg har ikke sett noen av dem eller hørt om noen av dem, og det er sannheten. Ingen av dem,» sa han spisst. Brått klasket han Thoms penger i bordet. «Drikk ut vinen og dra videre. I orden? I orden?» Han vraltet av gårde så fort han kunne mens han kikket seg over skulderen.
«En Skygger,» sa Matt lavt da verten var borte. «Jeg burde ha visst at de kom til å lete etter oss her.»
«Og han kommer igjen,» sa Thom. Han lente seg frem over bordet og dempet stemmen. «Jeg mener at vi bør luske oss ned til skuta og ta imot kaptein Domons tilbud. Forfølgerne vil konsentrere seg om veien til Caemlyn mens vi drar til Illian, langt bort fra der Myrddraalene venter oss.»
«Nei,» sa Rand bestemt. «Vi venter på Moiraine og de andre i Hvitebro, eller vi fortsetter til Caemlyn. Det ene eller det andre. Det var det vi bestemte oss for.»
«Det er galskap, gutt. Tingene har forandret seg. Hør på meg. Samme hva verten sier, vil han fortelle nøyaktig hva vi drakk og hvor mye støv det var på støvlene våre, hvis en Myrddraal stirrer på ham.» Rand skalv. Han husket Myrddraalens øyeløse blikk. «Og når det gjelder Caemlyn … Tror du at Halvmennene ikke vet at dere er på vei til Tar Valon? Dette er et godt tidspunkt å seile sørover på en skute.»
«Nei, Thom.» Rand måtte tvinge ordene ut mens han tenkte på å være et sted langt unna der Myrddraalene lette, men han pustet dypt og greide å gjøre stemmen fast. «Nei.»
«Tenk på det, gutt. Illian! Det finnes ikke en mer storslagen by på jordens overflate. Og Den Store Jakten på Hornet! Det har ikke vært en slik jakt på nærmere fire hundre år. En helt ny syklus av fortellinger holder på å bli skapt. Bare tenk på det. Du har aldri drømt om noe slikt. Når Myrddraalen endelig pønsker ut hvor du har dratt, er du så gammel og grå og lei av å passe barnebarn at du ikke har noe imot at de finner deg.»
Rands ansikt fikk et sta uttrykk. «Hvor mange ganger må jeg si nei? De finner oss samme hvor vi drar. Skyggerne venter på oss i Illian også. Og hvordan slipper vi unna drømmene? Jeg vil vite hva som skjer med meg, Thom, og hvorfor. Jeg drar til Tar Valon. Med Moiraine, hvis jeg kan, og uten henne hvis jeg må. Alene hvis jeg må. Jeg trenger visshet.»
«Men Illian, gutt! Og en trygg vei bort herfra, ned elva mens de leter etter deg i en annen retning. Blod og aske, en drøm kan ikke skade deg.»
Rand ble taus.
Det virket som om Thom forsto. Bardens ansikt myknet. «Selv
