Verdens Øye полностью

Hun kom over stallgulvet likevel, løftet skjørtet og var forsiktig med hvor hun plasserte de grå tøflene. Stråhaugen fikk henne til å skjære en grimase, men hun knelte ved siden av ham og kjente på pannen hans.

«Ingen feber,» sa hun og gransket ham med rynket panne. Hun var pen, med skarpe, rene trekk, men det var ingen varme i ansiktet. Og heller ingen kulde. Det virket som om hun ikke hadde noen følelser i det hele tatt. «Men du var syk. Ja. Ja. Og fremdeles svak som en dag-gammel kattunge. Jeg tror…» Hun grep etter noe under kappen, og plutselig skjedde ting altfor raskt til at Rand kunne gjøre annet enn å rope halvkvalt.

Hånden glimtet frem fra under kappen, og noe glitret da hun kastet seg over Rand mot Matt. Matt veltet seg lynraskt sidelengs, og det hørtes et kraftig tsjukk idet metall ble drevet inn i treverk. Det tok bare et øyeblikk, og så var alt stille.

Matt lå halvveis på ryggen med en hånd rundt håndleddet hennes like over dolken hun hadde drevet inn i treverket der brystet hans hadde vært. Den andre hånden til Matt holdt dolken fra Shadar Logoth mot strupen hennes.

Uten å bevege annet enn øynene forsøkte hun å se ned på dolken Matt holdt. Hun sperret opp øynene og trakk pusten dypt og støtvis. Hun forsøkte å trekke seg unna dolken, men han presset eggen mot huden hennes. Etter det var hun stille.

Rand fuktet leppene og stirret på dem. Selv om han ikke hadde vært så svak, trodde han ikke at han kunne klart å bevege seg. Så falt blikket på dolken hennes, og han ble tørr i munnen. Treet rundt bladet mørknet og ga fra seg tynne røyktråder.

«Matt! Matt, dolken hennes!»

Matt skottet raskt mot dolken og tilbake mot kvinnen. Hun hadde ikke rørt seg og nå lot hun tungen gli nervøst over leppene. Brutalt vred han hånden hennes bort fra håndtaket og dyttet til henne. Hun veltet bakover og tok seg for med hendene bak seg, mens hun fortsatt holdt øye med dolken i hånden hans. «Ikke rør deg,» sa han. «Jeg kommer til å bruke denne hvis du rører deg. Tro meg, det kommer jeg til å gjøre.» Hun nikket sakte, og blikket forlot ikke dolken i hånden hans. «Hold øye med henne, Rand.»

Rand var ikke sikker på hva han skulle gjøre hvis hun forsøkte seg på noe – rope, kanskje, for han kunne i hvert fall ikke løpe etter henne hvis hun forsøkte å flykte – men hun satt der uten å blunke mens Matt trakk dolken hennes ut av veggen. Den svarte flekken sluttet å vokse, men en svak røykstrime steg fremdeles fra den.

Matt kikket rundt seg for å finne et sted å legge dolken, og så rakte han den til Rand. Rand grep den forsiktig, som om det var en levende orm. Den virket helt vanlig, kanskje litt vel utsmykket, med et blekt elfenbenshjalt og et smalt, skinnende blad som ikke var lengre enn håndflaten hans. Bare en dolk. Men han hadde sett hva den kunne gjøre. Hjaltet var ikke varmt engang, men håndflaten begynte å svette. Han håpet han ikke kom til å miste den i stråhaugen.

Kvinnen rørte seg ikke mens Matt sakte snudde seg mot henne. Hun så på ham som om hun lurte på hva han nå kom til å gjøre, men Rand så at øynene hans plutselig ble smale og at hånden grep hardere om dolken. «Matt, nei!»

«Hun forsøkte å drepe meg, Rand. Hun ville ha drept deg også. Hun er en Mørkefrende.» Matt spyttet ut ordet.

«Men det er ikke vi,» sa Rand. Kvinnen gispet som om hun nettopp hadde forstått hva Matt tenkte på. «Det er ikke vi, Matt.»

Et øyeblikk sto Matt ubevegelig. Bladet i hånden hans glitret i lampelyset. Så nikket han. «Flytt deg over dit,» sa han til kvinnen. Han pekte med dolken mot døren til rommet med seletøy.

Hun reiste seg sakte og stanset for å børste strå fra kjolen. Selv da hun begynte å gå i den retningen Matt hadde pekt, beveget hun seg som om det ikke var noen grunn til hastverk. Men Rand så at hun holdt vaktsomt øye med dolken med rubinhjaltet i hånden til Matt. «Dere burde virkelig slutte å stå imot,» sa hun. «Det ville være best for dere. Før eller senere vil dere forstå det.»

«Best?» sa Matt tørt. Han gned seg over brystet hvor bladet hennes ville glidd inn om han ikke hadde flyttet seg. «Gå bort dit.»

Hun trakk på skuldrene og adlød. «Det var et feilgrep. Det har vært en betydelig… forvirring siden det som skjedde med den selvopptatte tosken Godd. For ikke å snakke om den idioten, hvem han nå var, som satte i gang panikken i Sheran. Ingen er sikre på hva som skjedde med dere, eller hvordan. Men det gjør det bare mer farlig foldere, forstår dere ikke det? Dere vil få ærerike posisjoner hvis dere kommer til Mørkets Mektige Herre av egen fri vilje, men så lenge dere flykter, vil dere bli forfulgt, og hvem kan vite hva som da vil skje?»

Rand frøs. Hundene mine er sjalu, og det er ikke sikkert de er nennsomme.

«Så du greier ikke å takle et par gårdsgutter.» Matts latter var dyster. «Kanskje dere Mørkefrender ikke er så farlige som jeg alltid har hørt.» Han rev opp døren til rommet med seletøy og gikk et skritt tilbake.