Hun stanset på dørstokken og så på ham over skulderen. Blikket var iskaldt, og stemmen enda kaldere. «Du vil snart lære hvor farlige vi er. Når Myrddraalen kommer hit –»
Resten av ordene forsvant da Matt slamret døren igjen og skjøv slåen på plass. Han snudde seg med bekymrede øyne. «En Skygger,» sa han med anstrengt stemme og puttet dolken inn under frakken. «Den kommer hit, sa hun. Hvordan er beina dine?»
«Jeg kan ikke danse,» mumlet Rand, «men hvis du vil hjelpe meg opp, kan jeg gå.» Han kikket på bladet i hånden sin og skalv. «Blod og aske, jeg klarer nok å løpe.»
I en fart hengte Matt eiendelene deres på seg selv og løftet Rand opp så han sto på beina. De skalv under ham, og han måtte lene seg til vennen for å holde seg oppreist, men han forsøkte å ikke sinke Matt. Han holdt kvinnens dolk langt ut fra seg. Utenfor døren kastet han dolken i en bøtte vann. Bladet forsvant ned i vannet med en freselyd, og damp steg fra overflaten. Med en grimase prøvde han å bevege seg raskere.
Det var lyst ute, og selv om det var tidlig på morgenkvisten, yrte det av folk i gatene. Men de holdt på med sitt, og ingen brydde seg om to unge menn som gikk ut av landsbyen, ikke med så mange fremmede der. Likevel forsøkte Rand å stramme musklene og gå oppreist. For hvert steg lurte han på om noen av de som hastet forbi var Mørkefrender.
En halvfjerding utenfor landsbyen hadde han ingen krefter igjen. Det ene øyeblikket peste han bortover mens han klynget seg til Matt, det neste lå de begge på bakken. Matt slepte ham bort til veikanten.
«Vi må fortsette,» sa Matt. Han dro hendene gjennom håret før han trakk skjerfet ned. «Før eller siden vil noen slippe henne ut, og da er de etter oss igjen.»
«Jeg vet det,» peste Rand. «Jeg vet det. Gi meg en hånd.»
Matt trakk ham opp igjen, men han bare sto der og visste at det ikke ville nytte. Hvis han forsøkte å ta et skritt, ville han bare ramle igjen.
Matt holdt ham oppe mens han utålmodig ventet på at en heste-kjerre fra landsbyen skulle passere dem. Matt gryntet forbauset da kjerra stoppet. En mann med værbitt ansikt kikket ned fra kuskesetet.
«Noe galt med ham?» spurte mannen rundt pipa.
«Han er bare sliten,» sa Matt.
Rand forsto at det ikke ville gå, ikke slik som han lente seg til Matt. Han slapp taket i vennen og tok et skritt bort fra ham. Han dirret i beina, men tvang seg til å stå oppreist. «Jeg har ikke sovet på to døgn,» sa han. «Spiste noe jeg ikke tålte. Jeg er bedre nå, men jeg har ikke sovet.»
Mannen sendte røyk ut av munnviken. «På vei til Caemlyn, eller hva? Var jeg på deres alder, ville vel jeg også dratt for å se den uekte Dragen.»
«Ja.» Matt nikket. «Det stemmer. Vi er på vei for å se den uekte Dragen.»
«Vel, hopp opp, da. Vennen din bak i kjerra. Hvis han kaster opp igjen, er det best han gjør det i halmen, ikke her oppe.»
Det var mørkt da de nådde Carysford. Det hadde tatt lengre tid enn mester Kinch sa da han slapp dem av. Rand lurte på om tidssansen var ute av lage. Det var bare tre netter siden Howal Godd og Fire Konger, to siden Paitr overrasket dem i Sheran, og mindre enn en dag siden en Mørkefrende, en navnløs kvinne, hadde forsøkt å drepe dem i stallen ved Dronningens Mann. Det virket som om alt hadde skjedd for et år siden, eller i et annet liv.
Men samme hva som skjedde med tiden, virket Carysford i det minste normal nok på overflaten. De velstelte mursteinshusene var dekket av villvin, og bortsett fra selve Caemlynveien, var alt tilsynelatende rolig og fredelig.
Lyset strømmet fra vinduene og ut i nesten folketomme gater. Det passet Rand bra. Han snek seg fra hjørne til hjørne og unngikk de få menneskene som var ute. Matt holdt seg ved siden av ham. De sto ubevegelige når knasing i grus røpet at en landsbyboer nærmet seg, og de smatt fra skygge til skygge når den utydelige skikkelsen hadde passert dem.
Caryelva var bare tredve alen bred, og det svarte vannet fløt tregt, men det var bygd bro over vadestedet for lenge siden. Århundrer av regn og vind hadde slitt brohodene til steinene nesten så ut som naturformasjoner. År med fraktevogner og kjøpmenns vogntog hadde også tæret på de tykke treplankene. Løse bord dundret som trommer under støvlene. Selv lenge etter at de hadde passert landsbyen, ventet Rand at en stemme skulle forlange å få vite hvem de var. Eller verre, allerede ville vite hvem de var.
