Folk som bodde i området var ikke bare vaktsomme overfor fremmede, de virket også oppgitte. Det var akkurat nok folk på veien til å sinke vognene og kjerrene som dukket opp da solen tittet over horisonten. Selv den vanlige bedagelige farten ble halvert. Ingen av dem var i humør til å gi noen skyss. En sur grimase og kanskje en ed over arbeidet de ikke fikk gjort, var et mer sannsynlig svar.
Kjøpmannsvognene som var på vei til eller fra Caemlyn, rullet forbi uten å bli hindret av annet enn hyttede never. Det første vogntoget dukket opp tidlig på morgenen, og hestene travet raskt av gårde med solen så vidt over horisonten bak vognene. Rand kom seg ut av veien. De ga ikke tegn til å stoppe for noe, og han så andre kare seg unna også. Han trakk seg helt ut til grøftekanten, men fortsatte å gå.
Et glimt av bevegelse idet den første vognen rullet mot ham, var den eneste advarselen han fikk. Han ramlet ned i grøften akkurat da kusken smelte med pisken i luften der hodet hans hadde vært. Fra der han lå, møtte han øynene til kusken da vognen rullet forbi. Harde øyne over en stram munn. Ingen bekymring over at han kunne ha flenget opp ansiktet hans eller ødelagt et øye.
«Må Lyset blinde deg!» ropte Matt etter vognen. «Du kan ikke –» En ridende vakt slo ham i skulderen med den butte enden av spydet, og han ramlet oppå Rand.
«Ut av veien, skitne Mørkefrender!» knurret vakten uten å saktne farten.
Etter det holdt de god avstand til vognene. Det var mer enn nok av dem. Knirkingen og klapringen fra en vogn hadde ikke før forsvunnet, så hørte de en ny komme. Vaktene og kuskene stirret på Caemlyn-vandrerne som om de var gående møkk. En gang feilberegnet Rand lengden på pisken til en kusk. Han klemte hånden mot kuttet over øyebrynet mens han svelget hardt for ikke å spy av tanken på hvor nær øyet den var. Kusken smilte tilfreds. Med den andre hånden grep Rand tak i Matt for å hindre ham i å legge en pil mot buestrengen.
«La det være,» sa han. Han nikket mot vaktene som red langs vognene. Noen av dem lo, andre stirret hardt på Matts bue. «Hvis vi er heldige, slår de oss bare med spydene. Hvis vi er heldige.»
Matt gryntet surt, men han fulgte med da Rand dro ham videre.
To ganger kom tropper fra Dronningens Garde travende ned veien, og lansebåndene flagret i vinden. Noen av bøndene ropte at de ville at noe skulle gjøres med de fremmede, og Garden stoppet alltid tålmodig for å lytte. Midt på dagen overhørte Rand en slik samtale.
Bak visiret på hjelmen var kapteinens munn en tynn strek. «Hvis noen av dem stjeler noe, eller trenger seg inn på jordene dine,» knurret han til den hengslete bonden som rynket pannen ved stigbøylen hans, «skal jeg slepe ham for en magistrat. Men de bryter ingen av Dronningens lover ved å gå på Dronningens vei.»
«Men de er overalt,» protesterte bonden. «Ingen vet hvem de er, eller hva de er. Alt dette snakket om Dragen …»
«Lys, mann! Dere har bare en håndfull her. Caemlyns murer buler av dem, og det kommer flere hver eneste dag.» Kapteinens skulende blikk ble mørkere da han fikk øye på Rand og Matt i veien. Han viftet nedover veien med en stålforsterket hanske. «Kom dere videre, ellers burer jeg dere inn for å ha blokkert trafikken.»
Stemmen var ikke strengere med dem enn med bonden, men de fortsatte. Kapteinens blikk fulgte dem et stykke, og Rand kunne føle det i ryggen. Han trodde ikke Garden hadde noen videre sympati med vandrerne, og ingen sympati med en sulten tyv. Han bestemte seg for ikke å la Matt stjele flere egg.
Likevel var det en fordel med alle vognene og vandrerne, spesielt alle de unge mennene som var på vei til Caemlyn. Hvis noen Mørkefrender fulgte etter dem, ville det være som å plukke ut to bestemte duer i en dueflokk. Hvis Myrddraalen fra Vinternatt ikke hadde visst nøyaktig hvem den var ute etter, ville hans likemann kanskje ikke greie seg bedre.
Magen rumlet med jevne mellomrom, og det minnet ham på at de nesten ikke hadde penger igjen, slett ikke nok til et måltid med prisene de forlangte så nær Caemlyn. En gang tok han seg i å holde en hånd på fløyteskrinet, og han dyttet det bestemt bak på ryggen. Godd hadde visst alt om fløyten og sjongleringen. Det var ikke godt å vite hvor mye Ba’alzamon hadde fått vite før det var slutt – hvis det Rand så hadde
Han så lengselsfullt mot en gård de passerte. En mann patruljerte langs gjerdet med to hunder som knurret og dro i lenkene. Det virket som om mannen ikke ønsket annet enn en god grunn til å slippe løs hundene. Det var ikke alle bønder som hadde hundene sine ute, men ingen ville tilby arbeid til vandrere.
