Det kvernet i magen. Han satte seg på en lav krakk og hvilte hodet i hendene. Kjøkkenet kjentes kaldt. Han skalv. Damp fylte kjøkkenet, og komfyrer og stekeovner knitret av varme. Skjelvingen ble sterkere, og han hakket tenner. Han la armene rundt seg selv, men det hjalp ikke. Det kjentes som om knoklene var frosne.
Han ble vagt klar over at Matt spurte om noe. Matt ristet ham i skulderen. Noen bannet og løp ut av rommet. Verten og en bekymret kokk kom til, og Matt kranglet høyt med begge to. Rand kunne ikke høre hva de sa. Ordene summet i ørene, og han kunne ikke tenke klart.
Brått grep Matt ham i armen og reiste ham opp. Alle tingene deres –salvesker, tepperuller, Thoms kappe og instrumenter – hang over Matts skuldre sammen med buen hans. Verten kikket på dem mens han nervøst tørket svetten av ansiktet. Vaklende, halvt støttet av Matt, lot Rand seg lede ut bakdøren.
«B-b-beklager, M-m-matt,» greide han å si. Han greide ikke slutte å hakke tenner. «M-m-må ha v-v-vært… r-r-regnet. Enda en n-n-natt… u-u-ute … v-v-vil ikke s-s-skade … h-h-håper jeg.» På den mørke himmelen blinket bare en håndfull stjerner.
«Ikke i det hele tatt,» sa Matt. Han forsøkte å gjøre stemmen optimistisk, men Rand kunne høre den skjulte bekymringen. «Han var redd for hva folk ville si når de fant ut at det var noen som var syke i vertshuset. Men jeg sa jeg skulle ta deg med inn i storstua hvis han sparket oss ut. Det ville ha tømt rommet på ti minutter. På tross av alt snakket om idioter vil han ikke det.»
«M-m-men hvor?»
«Her,» sa Matt. Det skrek i hengslene da han åpnet stalldøren.
Det var mørkere innenfor, og det luktet høy og korn og hester med en sterk eim av gjødsel. Da Matt la ham ned på det strådekkede gulvet, krøket han seg sammen med brystet mot knærne. Han ristet fra topp til tå og holdt fremdeles rundt seg selv. Alle kreftene hans gikk med til skjelvingene. Han hørte Matt snuble og banne og snuble igjen, og så klirret det i metall. Med ett blomstret lyset. Matt holdt opp en gammel, bulkete lampe.
Om vertshuset var fullt, var stallen det også. Det sto en hest i hvert spiltau, og noen av dem løftet på hodet og blunket mot lyset. Matt mønstret stigen opp til høyloftet, og så kikket han mot den sammenkrøkede Rand og ristet på hodet.
«Får deg aldri opp der,» mumlet Matt. Han hengte lampen fra seg på en spiker, klatret opp stigen og begynte å lempe ned høy. Han klatret raskt ned igjen, laget en seng bak i stallen og la Rand ned. Matt bredte begge kappene over ham, men Rand kastet dem av seg nesten med det samme.
«Varmt,» mumlet han. Han visste uklart at han hadde frosset bare et øyeblikk før, men nå føltes det som om han var i en ovn. Han dro i kragen og slengte med hodet. «Varmt.» Han kjente Matts hånd på pannen.
«Er straks tilbake,» sa Matt og forsvant.
Han visste ikke hvor lenge han kastet seg frem og tilbake i høyet, men til slutt vendte Matt tilbake med en breddfull skål i den ene hånden, en mugge i den andre og to hvite kopper dinglende etter hankene på fingeren hans.
«Det er ingen Klok her,» sa han og satte seg på kne ved siden av Rand. Han fylte en av koppene og holdt den mot munnen til Rand. Han gulpet i seg vannet som om han ikke hadde fått noe å drikke på mange dager, og slik kjentes det også. «De vet ikke engang hva en Klok er. De har bare en de kaller mor Brune, men hun er borte i en barnefødsel, og ingen vet når hun kommer tilbake. Jeg fikk litt brød og pølse og ost. Gode mester Inlow gir oss alt vi ber om hvis vi bare holder oss ute av syne for gjestene. Her, prøv litt av dette.»
Rand vendte hodet bort. Synet av maten, tanken på den, fikk magen til å vrenge seg. Etter en stund sukket Matt og satte seg for å spise. Rand så bort og forsøkte å overhøre lydene.
Kuldetoktene kom tilbake, og så feberen, som ble avløst av kuldetoktene, og så feberen igjen. Matt dekket ham når han skalv, og ga ham vann når han var tørst. Natten tyknet til, og stallen forandret seg i det blafrende lampelyset. Skyggene tok form og beveget seg. Han så Ba’alzamon marsjere nedover stallgulvet med brennende øyne, og på hver side hadde han en Myrddraal med ansiktet skjult under en svart hette.
Fingrene famlet etter sverdhjaltet, og han forsøkte å stå opp. «Matt! Matt, de er her! Lys, de er her!» ropte han.
Matt våknet med et rykk der han satt med beina i kors inntil veggen. «Hva? Mørkefrender? Hvor?»
Rand kom seg vaklende opp på kne, pekte fortvilet innover i stallen … og gapte. Skyggene beveget seg, og en hest trampet i søvne. Ikke noe mer. Han falt tilbake på stråhaugen.
«Det er bare oss her,» sa Matt. «Her, la meg ta det der.» Han strakte seg etter Rands sverdbelte, men Rand strammet grepet om hjaltet.
«Nei. Nei. Jeg må ha det på. Han er min far. Forstår du? Han er m-min far!» Skjelvingen innhentet ham igjen, men han klynget seg til sverdet som til en livline. «M-min f-far!» Matt ga opp å ta sverdet og la kappene over ham igjen.
