Verdens Øye полностью

Det var umulig å ta feil av den tettbygde, raggete skapningen, og det ville være for stort et sammentreff å finne en annen hest som henne her og nå. Plutselig skalv hun av glede over at hun ikke hadde utelatt den siste linen. Armene og beina skalv så hun var redd for å røre linen, men tankene var like klare som vannet i Vinkilden. Samme hvilken av guttene som var i leiren, var Egwene også der. Og hvis de dro videre med flere ryttere på hver hest, ville noen av Lysets Barn ta dem igjen, uansett hvor mye hestene var spredt, og da ville noen av dem dø. Hun var like sikker som om hun hadde lyttet til vinden. Det stakk som nåler i henne av frykt, frykt for hvordan hun kunne være så sikker. Dette hadde ikke noe med avlinger og sykdommer å gjøre. Hvorfor fortalte Moiraine meg at jeg kunne bruke Kraften? Hvorfor kunne hun ikke la meg være i fred?

Underlig nok fikk frykten skjelvingen til å stoppe. Da hun skar over denne linen som hun hadde skåret over de andre, var hendene like stødige som om hun malte urter hjemme i sitt eget hus. Hun stakk kniven tilbake i sliren og løsnet tømmene til Bela. Den raggete hoppen våknet med et rykk og kastet på hodet, men Nynaeve strøk henne over mulen og hvisket beroligende i øret hennes. Bela prustet litt og virket fornøyd.

Andre hester langs denne linen var også våkne, og de så på henne. Hun tenkte på Mandarb mens hun nølende strakte seg etter de neste tømmene, men denne hesten hadde ikke noe imot en fremmed hånd. Det virket faktisk som om den gjerne ville bli klappet over mulen som Bela. Hun grep hardt om Belas tømmer og surret de andre rundt hånden. Hele tiden kikket hun nervøst på leiren. De bleke teltene var bare tredve skritt unna, og hun kunne se menn mellom dem. Hvis de merket at hestene beveget seg, hvis de kom for å undersøke …

Desperat ønsket hun at Moiraine ikke ville vente til hun kom tilbake. Det var det samme hva Aes Sedaien hadde tenkt å gjøre, bare hun gjorde det nå. Lys, få henne til å gjøre det nå, før…

Brått flerret et lyn natten over henne, og et øyeblikk fortrengte det mørket. Tordenen skrallet så hardt mot ørene at hun trodde knærne skulle gi etter. Et takket, gaffelformet lyn boret seg ned i bakken like ved hestene og sprutet jord og steiner som en fontene. Braket fra den sønderrevne jorden kjempet mot tordenen. Hestene ble gale og skrek og steilet; tjorelinene røk som hyssing der hun hadde skåret dem over. Et nytt lyn skar ned før bildet av det første hadde bleknet.

Nynaeve var for opptatt til å triumfere. Da det braket første gang, gjorde Bela et rykk i én retning mens den andre hesten steilet i motsatt retning. Hun trodde armene skulle bli dratt av ledd. I et endeløst øyeblikk hang hun i løse luften mellom hestene, og skriket druknet i det neste braket. Igjen slo lynet ned, igjen og igjen i et uopphørlig rasende brøl fra himmelen. Da hestene ble hindret i å gå i den retningen de ville, tumlet de tilbake og lot henne falle ned. Hun ville helst krype sammen på bakken og lindre de forpinte skuldrene, men det var ikke tid. Bela og den andre hesten klemte henne mellom seg. Øynene rullet vilt til bare det hvite var synlig, og det var fare for at de skulle rive henne over ende og trampe henne ned. Hun tvang armene sine til å løfte seg, grep Belas man og halte seg opp på ryggen til den ustyrlige hoppen. De andre tømmene var fremdeles surret rundt håndleddet hennes, og de skar seg inn i huden.

Hun måpte da en lang grå skygge kom snerrende forbi. Det virket som den ignorerte henne og og de to hestene, men tennene glefset etter de halvgale dyrene som nå styrtet til alle kanter. Enda en skygge fulgte tett etter. Nynaeve ville skrike igjen, men det kom ingen lyder. Ulver! Må Lyset hjelpe oss! Hva er det Moiraine driver med?

Hun sparket hælene i siden på Bela, men det var unødvendig. Hoppen løp, og den andre var mer enn glad for å kunne følge etter. Hvor som helst, bare de kunne løpe, bare de kunne unnslippe ilden fra himmelen som drepte natten.

Perrin flyttet på seg som best han kunne med bakbundne håndledd, men til slutt sukket han og ga opp. For hver stein han unngikk, fant han bare to nye. Klossete forsøkte han å lirke kappen på plass over seg igjen. Natten var kald, og bakken trakk all varme ut av ham, som den hadde gjort hver natt siden hvitekappene tok dem til fange. Lysets Barn mente at fanger ikke trengte tepper eller ly. Spesielt ikke farlige Mørkefrender.

Egwene krøllet seg inntil ryggen hans for å få varme. Hun var helt utslitt og sov tungt, og mumlet ikke engang når han flyttet på seg. Det var flere lange timer siden solen ble borte bak horisonten, og han verket fra øverst til nederst etter å ha gått hele dagen bak en hest med en grime rundt halsen, men søvnen ville ikke komme.