Mandarb gikk nesten like mye i ett med natten som kappen til herren hans. Den eneste grunnen til at den stridsøvede hingsten lot henne komme så nær, var at Lan selv hadde gitt henne tømmene. Han virket rolig nok nå, men hun husket så altfor godt hvordan leppene trakk seg stille tilbake da hun grep etter bisselet uten å vente på Lans samtykke. Stillheten gjorde at de blottede tennene virket enda farligere. Med et siste vaktsomt blikk på hingsten snudde hun seg og myste i den retningen de andre hadde forsvunnet. Fraværende strøk hun sin egen hest. Hun skvatt til da Aldieb stakk den bleke mulen under hånden hennes, men etter en stund ga hun den hvite hoppen noen klapp.
«Det er vel ingen grunn til å la det gå utover deg,» hvisket hun, «bare fordi eieren din er en kald –» Hun stirret inn i mørket igjen.
Da de hadde forlatt Hvitebro, red de gjennom landsbyer som syntes uvirkelig normale. Nynaeve skjønte nesten ikke hvordan vanlige landsbyer kunne høre hjemme i en verden av Skyggere og Trolloker og Aes Sedaier. De hadde fulgt Caemlynveien helt til Moiraine lente seg frem i salen på Aldieb og speidet østover, som om hun kunne se den store hovedveien i hele dens lengde, alle de mange fjerdingene til Caemlyn, som om hun kunne se hva som ventet der.
Til slutt pustet Aes Sedaien ut og lente seg tilbake. «Hjulet dreier som Hjulet vil,» mumlet hun, «men jeg kan ikke tro det dreier en slutt på alt håp. Jeg må først ta meg av det jeg kan vite sikkert. Det får bli som Hjulet dreier.» Så vendte hun hoppen mot nord, bort fra veien og inn i skogen. En av guttene befant seg i den retningen sammen med mynten hun hadde gitt ham. Lan fulgte etter.
En siste gang kikket Nynaeve langt etter Caemlynveien. Det var ikke mange mennesker som delte veibanen med dem der, bare et par kjerrer med høye hjul og en tom vogn i det fjerne, en håndfull mennesker til fots med eiendelene sine på ryggen eller stablet på dragkjerrer. Noen av dem innrømmet villig at de var på vei til Caemlyn for å se den uekte Dragen, men de fleste benektet det heftig, særlig de som hadde passert Hvitebro. I Hvitebro hadde hun begynt å tro på Moiraine. Litt mer, i hvert fall. Og det var ingen trøst i det.
Vokteren og Aes Sedaien var nesten ute av syne mellom trærne da hun red etter dem. Hun hastet etter for å ta dem igjen. Lan kikket ofte bakover mot henne og vinket henne frem, men han holdt seg ved siden av Moiraine, og Aes Sedaien stirret fremover.
Det usynlige sporet forsvant en kveld etter at de hadde tatt av fra veien. Moiraine, den uforstyrrelige Moiraine, reiste seg brått fra det lille bålet hvor tekjelen kokte. Øynene hennes videt seg ut. «Det er borte,» hvisket hun til natten.
«Han er… ?» Nynaeve maktet ikke å fullføre spørsmålet.
«Han døde ikke,» sa Aes Sedaien sakte, «men han har ikke lenger merket.» Hun satte seg ned igjen. Stemmen var rolig, og det var en stø hånd som løftet kjelen bort fra ilden og slengte i litt te. «I morgen tidlig holder vi den samme retningen. Når jeg kommer nær nok, kan jeg finne ham uten mynten.»
Mens ilden brant ned til en glohaug, rullet Lan seg inn i kappen og sovnet. Nynaeve kunne ikke sove. Hun så bort på Aes Sedaien. Moiraine hadde øynene igjen, men satt oppreist, og Nynaeve visste at hun var våken.
Lenge etter at den siste gloen var forsvunnet, åpnet Moiraine øynene og så på henne. Nynaeve kunne føle smilet til Aes Sedaien gjennom mørket. «Han har fått mynten tilbake, Kloke. Alt vil bli bra.» Med et sukk la hun seg ned på teppene, og snart lå hun i dyp søvn.
Nynaeve hadde vanskelig for å gjøre det samme selv om hun var sliten. Samme hvor mye hun forsøkte å fortrenge bildene, så hun for seg det verste i tankene.
Brått ble Nynaeve rykket opp fra minnene og tilbake til natten: Det lå virkelig en hånd på armen hennes. Hun kvalte skriket som trengte opp gjennom halsen og famlet etter kniven i beltet. Hun grep om knivskaftet før det gikk opp for henne at hånden tilhørte Lan.
Vokterens hette var kastet tilbake, men den kameleonaktige kappen gikk i ett med natten, og det virket som om det utydelige ansiktet svevde i natten, som om hånden på armen hennes kom rett ut av løse luften.
Hun trakk pusten skjelvende. Hun hadde ventet at han skulle kommentere hvor lett det hadde vært å overrumple henne, men i stedet snudde han seg og begynte å grave i saltaskene. «Vi trenger deg,» sa han før han la seg på kne og begynte å feste fotreimene på hestene.
