Hun ristet tanken av seg og konsentrerte seg om å finne veien gjennom den mørke skogen. I og for seg var det ikke vanskelig, for det svake lyset fra den minkende månen var mer enn nok for en som var blitt opplært av faren hennes, og bakken hellet jevnt og rolig. Men trærne, som sto nakne og avtegnet seg skarpt mot nattehimmelen, minnet henne hele tiden på at dette ikke var noen barnelek. Den klagende vinden minnet altfor mye om Trollokenes jakthorn. Nå da hun var alene i mørket, husket hun at ulvene, som vanligvis flyktet unna mennesker, hadde oppført seg helt annerledes i Tvillingelvene denne vinteren.
Lettelsen flommet gjennom henne som varme da hun endelig kunne lukte hestene. Hun holdt nesten pusten da hun la seg på magen og ålte seg mot vinden og bortover mot lukten.
Hun var helt innpå vaktene før hun så dem marsjere ut av natten og mot henne. De hvite kappene blafret i vinden og skinte nesten i månelyset. De kunne like gjerne ha båret fakler: Flammende fakler kunne ikke ha gjort dem stort mer synlige. Hun stivnet til og forsøkte å gå i ett med bakken. Nesten rett foran henne, mindre enn ti skritt unna, gjorde de holdt med trampende føtter og sto overfor hverandre med spydene på aksel. Bak dem kunne hun skimte skygger som måtte være hester. Det luktet sterkt av stall, av hest og møkk.
«Alt vel i natten,» forkynte en av de hvitkledde skikkelsene. «Må Lyset skinne på oss og beskytte oss mot Skyggen.»
«Alt vel i natten,» svarte den andre. «Må Lyset skinne på oss og beskytte oss mot Skyggen.»
Med dette snudde de og marsjerte inn i mørket igjen.
Nynaeve ventet og telte for seg selv mens vaktene gikk runden to ganger. Hver gang tok det nøyaktig like lang tid, og de gjentok stivt de samme setningene hver gang, ikke et ord mer eller mindre. Ingen av dem kastet så mye som et blikk til siden. De stirret rett frem mens de kom marsjerende opp, og så marsjerte de bort igjen. Hun undret seg på om de ville sett henne hvis hun hadde stått oppreist.
Før natten hadde svelget de hvirvlende kappene for tredje gang, var hun allerede på beina og sprang sammenkrøket mot hestene. Da hun kom nær innpå dem, sakket hun farten for ikke å skremme dyrene. Hvitekappene så kanskje ikke annet enn det som foregikk rett for nesen på dem, men hvis hestene plutselig begynte å knegge, ville de sikkert komme for å undersøke.
Hestene langs tjorepålene – det var mer enn en rad – var en utydelig masse med senkede hoder. Iblant snøftet eller trampet en av hestene i søvne. I det svake månelyset var hun nesten fremme ved den ytterste pålen før hun så den. Hun strakte seg etter tjorelinen, og frøs til idet den nærmeste hesten løftet hodet og så på henne. Tømmen var bundet i en stor løkke rundt den tommetykke tjorelinen som endte i pålen.
Uten å ta øynene fra hesten begynte hun å skjære i tjorelinen, mens hun stadig kjente etter hvor dypt hun hadde skåret. Hesten kastet på hodet, og hun ble kald.
Det var bare noen få tynne hampefibre igjen under fingrene hennes. Sakte begynte hun å gå bortover til den neste linen mens hun holdt øye med hesten. Da hun ikke lenger kunne se om den iakttok henne, trakk hun pusten kort og støtvis. Hvis alle var som den, trodde hun ikke det ville gå bra.
Men hestene fortsatte å sove ved den neste tjorelinen, og den neste, og den neste, selv da hun skar seg i tommelen og bet i seg et hyl. Hun sugde på kuttet og kikket vaktsomt i retningen hun hadde kommet fra. Vinden blåste fra henne, og hun kunne ikke lenger høre vaktene utveksle hilsener, men hadde de vært på rett sted, kunne de hørt henne. Hvis de kom for å undersøke lyden, ville vinden hindre henne i å høre noe før de var rett foran henne.
Men hun kunne ikke røre seg. Hun kunne se for seg Lans øyne når hun fortalte hva hun hadde gjort. Øynene ville ikke anklage henne for noe: Hun hadde tenkt rett, og han hadde ikke ventet noe mer av henne. Hun var en Klok, ikke en forbasket uovervinnelig Vokter som kunne gjøre seg så godt som usynlig. Med sammenbitte kjever gikk hun bort til den siste tjorelinen. Den første hesten var Bela.
