Følget beveget seg ikke så fort. Flesteparten av de ekstra ridedyrene var blitt drept av ulvene i lønnhagen, og hvitekappene kunne ikke presse så hardt på som de ønsket. Forsinkelsen var enda en ting de klandret emondsmarkingene for. Men de buktende dobbelte rekkene beveget seg jevnt av gårde – fyrst Bornhald hadde tenkt å nå Caemlyn tidsnok til et eller annet – og i Perrins bakhode lå hele tiden frykten for at han skulle falle. Det var ikke sikkert at hvitekappen som holdt i tauet hans ville stoppe selv om hans herre og kaptein Bornhald hadde gitt ordre om at de skulle overleveres levende til Forhørerne i Amador. Han visste at han ikke ville klare seg hvis det skjedde. De løsnet tauet rundt hendene bare når de ga ham mat eller tok ham med til latrinegropen. Grimen gjorde hvert eneste steg viktig, og hver stein under føttene kunne være skjebnesvanger. Han gikk med spente muskler og gransket bakken med redde øyne. Egwene gjorde det samme hver gang han kastet et blikk på henne. Og når hun møtte øynene hans, var ansiktet hennes forknytt av redsel. Ingen av dem våget å løfte blikket fra bakken til mer enn et øyekast.
Vanligvis falt han sammen som en vridd klut så snart hvitekappene lot ham stanse, men denne natten raste tankene rundt i ham. Huden nuppet seg av en frykt som hadde bygd seg opp i dagevis. Hvis han lukket øynene, kunne han bare se for seg det som ifølge Byar ventet dem når de kom frem til Amador.
Han var sikker på at Egwene fortsatt ikke trodde på det Byar hadde sagt med uttrykksløs stemme. Gjorde hun det, ville hun ikke klart å sove, uansett hvor sliten hun var. Til å begynne med hadde heller ikke han trodd på Byar. Han ville fremdeles ikke det. Folk gjorde bare ikke slikt mot andre. Men Byar truet egentlig ikke: Som om han skulle snakke om å drikke et glass vann, snakket han om glødende jern og tenger, om kniver som snittet bort hud, om nåler som stakk. Det virket heller ikke som om han prøvde å skremme dem. Det var ikke engang et snev av skadefryd i øynene. Han brydde seg rett og slett ikke om hvorvidt de var redde eller ikke, hvorvidt de ble torturert eller ikke, hvorvidt de overlevde eller ikke. Det var da
Kappene til de to vaktene glimtet grått i det svake månelyset. Han kunne ikke skjelne ansiktene deres, men han visste at de holdt øye med ham. Som om de kunne finne på noe der de lå bundet på hender og føtter. Han husket vemmelsen i øynene deres da det hadde vært lyst nok til å se, husket de fordreide ansiktene, som om de var blitt satt til å vokte møkkete monstre som stinket og var avskyelige å se på. Alle hvitekappene så på dem på den måten. Det forandret seg aldri.
En hvitekappe kom med en lykt. Mannen stoppet for å snakke med vaktene, som svarte respektfullt. Perrin kunne ikke høre hva som ble sagt, men han kjente igjen den høye, magre skikkelsen.
Han myste da lykten ble holdt tett opp til ansiktet hans. Byar hadde Perrins øks i den andre hånden; han hadde beslaglagt våpenet og regnet det nå som sitt. I det minste så Perrin ham aldri uten øksa.
«Våkn opp,» sa Byar brutalt, som om han trodde Perrin sov med løftet hode. Ordene ble fulgt av et kraftig spark i siden.
Perrin gryntet mellom sammenbitte tenner. Ribbeina hans var allerede fulle av blåmerker etter Byars støvler.
«Våkn opp, sa jeg.» Foten skulle til å sparke igjen, og Perrin snakket fort.
«Jeg er våken.» Man måtte bekrefte det Byar sa, ellers fant han måter å fange oppmerksomheten på.
Byar satte fra seg lykten og bøyde seg for å kontrollere tauene. Mannen rykket så hardhendt i håndleddene at armene nesten ble vridd ut av ledd. Da Byar fant ut at knutene var like stramme som han hadde etterlatt dem, trakk han så hardt i ankeltauet at Perrin ble slept over den steinete bakken. Mannen så for mye ut som et beinrangel til å kunne ha noe styrke i kroppen, men Perrin kunne like gjerne ha vært et barn. Det samme gjentok seg hver natt.
Da Byar rettet seg opp, så Perrin at Egwene fremdeles sov. «Våkn opp!» ropte han. «Egwene! Våkn opp!»
«Hv … ? Hva?» Egwenes redde stemme var fremdeles grøtete av søvn. Hun løftet hodet og blunket mot lyset fra lykten.
Byar viste ingen tegn til skuffelse over at han ikke fikk sparke henne våken; han gjorde aldri det. Han bare rykket i tauene på samme måte som hos Perrin, og brydde seg ikke om at hun stønnet. Å forårsake smerte var enda en av de tingene som ikke syntes å påvirke ham. Perrin var den eneste han la seg i selen for å skade. Selv om Perrin ikke kunne huske det, husket Byar at han hadde drept to av Lysets Barn.
