Lan ba dem holde hverandre i hendene, og Perrin grep øksa med den ene hånden og Egwenes hånd med den andre. Han ønsket at Vokteren skulle fortsette flukten så han kunne hindre fantasien i å løpe løpsk. Men de ble bare stående der, omgitt av Barnas telt, to skikkelser i hvite kapper og en som bare kunne anes.
«Snart,» hvisket Lan. «Veldig snart.»
Lyn flerret natten over leiren, så nær at Perrin kjente håret på armene og hodet reise seg da tordenkilen ladet luften. Like bortenfor teltene ble jorden presset oppover, og eksplosjonen på bakken smeltet sammen med den i luften. Før lyset forsvant ledet Lan dem videre.
De hadde knapt tatt et skritt før mørket ble spjæret av et nytt lyn. Lynene kom tett som hagl, det gnistret i natten, og det var som om mørket bare kom glimtvis. Tordenen hamret vilt; det ene braket buldret inn i det neste i et eneste langt bølgende skrall. Vettskremte hester skrek, men vrinskingen druknet bortsett fra øyeblikkene da tordenen døde hen. Menn tumlet ut av teltene, noen i hvite kapper, noen bare halvveis påkledd, noen for frem og tilbake, noen sto der som lamslåtte.
Lan slepte dem småløpende med seg gjennom kaoset med Perrin bakerst. Hvitekapper så på dem med vilt blikk idet de passerte. Noen få ropte til dem, ropene ble borte i dundringen fra himmelen, men med de hvite kappene tett rundt seg var det ingen som forsøkte å stoppe dem. Forbi teltene, ut av leiren og inn i natten, og ingen løftet en hånd mot dem.
Bakken ble ujevn under Perrins føtter og busker og kratt klasket løs på ham der han lot seg slepe av gårde. Lynene glimtet til i rykk og napp og ble borte. Ekkoet fra tordenskrallene rullet over himmelen før de også svant hen. Perrin kikket seg over skulderen. En håndfull branner flammet mellom teltene. Noen av lynene måtte ha truffet, eller kanskje noen av mennene hadde veltet lamper i panikk. Menn sto ennå og ropte, med tynne stemmer i natten, for å gjenopprette orden og finne ut hva som hadde skjedd. Landskapet begynte å skråne oppover, og de la telt og branner og roping bak seg.
Plutselig tråkket han nesten på hælene til Egwene idet Lan stoppet. I månelyset foran dem sto tre hester.
En skygge rørte på seg, og så hørte de Moiraines stemme, full av irritasjon. «Nynaeve er ikke kommet tilbake. Jeg er redd den unge kvinnen har funnet på noe tåpelig.» Lan bråsnudde på hælen som for å vende tilbake den veien de hadde kommet, men et ord fra Moiraine, en enkelt piskesnert, fikk ham til å stanse. «Nei!» Han sto og så på henne fra siden. Bare ansiktet og hendene var synlige, men bare som uklare flekker. Hun fortsatte i en mildere tone; mildere, men ikke mindre bestemt. «Enkelte ting er viktigere enn andre. Det vet du.» Vokteren sto urørlig, og stemmen hennes hardnet til igjen. «Husk eden din, al’Lan Mandragoran, Herre av De Syv Tårn! Hva med eden til en Kronet Krigsherre fra Malkier?»
Perrin blunket overrasket. Var Lan alt dette? Egwene mumlet noe, men han kunne ikke få øynene bort fra opptrinnet foran seg. Lan sto som en ulv fra Skimmels flokk, trengt opp i et hjørne foran den lille Aes Sedaien; en ulv som forgjeves lette etter en måte å flykte unna dommen på.
Den fastfrosne scenen ble brutt av lyden av greiner som knakk i skogen. Med to lange skritt stilte Lan seg mellom Moiraine og lydene mens det bleke månelyset skimret langs sverdet. Det smalt og brakte i krattet da to hester sprengte seg frem mellom trærne, den ene med rytter.
«Bela!» utbrøt Egwene. I samme øyeblikk sa Nynaeve fra ryggen til den raggete hoppen: «Jeg fant dere nesten ikke igjen. Egwene! Takk Lyset for at du lever!»
Hun gled ned fra Bela, men da hun begynte å gå mot emondsmarkingene, grep Lan henne i armen. Hun bråstanset og stirret opp på ham.
«Vi må dra, Lan,» sa Moiraine. Stemmen lød uanfektet igjen, og Vokteren slapp taket.
Nynaeve gned armen sin mens hun skyndte seg å gi Egwene en klem. Perrin syntes han hørte henne le lavt. Det forvirret ham, for han trodde ikke latteren hang sammen med gleden over å se dem igjen.
«Hvor er Rand og Matt?» spurte han.
«Et annet sted,» svarte Moiraine. Nynaeve mumlet noe i en skarp tone som fikk Egwene til å gispe. Perrin blunket overrasket. Han hadde så vidt oppfattet en grov ed som hadde passet bedre i munnen på en kjørekar. «Må Lyset gi at de er i orden,» fortsatte Aes Sedaien som om hun ikke hadde hørt noe.
«Ingen av oss kommer til å være i orden hvis hvitekappene finner oss,» sa Lan. «Bytt kapper og stig opp.»
Perrin klatret opp på ryggen av hesten som Nynaeve hadde hatt i tau etter Bela. Mangelen på sal plaget ham ikke. Han red ikke ofte hjemme, men når han gjorde det, red han som oftest uten sal. Den hvite kappen var rullet sammen og festet til beltet. Vokteren sa at de ikke måtte gi hvitekappene flere spor enn nødvendig. Perrin syntes fortsatt han kunne kjenne lukten av Byar i kappen.
