Verdens Øye полностью

Da de la i vei, red Vokteren først på den høye svarte hingsten. Enda en gang følte Perrin at Skimmel rørte ved tankene hans. En dag igjen. Det var mer en følelse enn ord, et sukk av et løfte om et forutbestemt møte, en forventning om det som skulle komme, en resignasjon over det som skulle komme, alt sammen i lag på lag. Han prøvde å spørre når og hvorfor, mens han fomlet i hastverk og plutselig frykt. Sporet etter ulvene ble svakere. Det febrilske spørsmålet fikk bare det samme tyngende svaret. En dag igjen. Det hjemsøkte ham i tankene lenge etter at ulvene var forsvunnet.

Lan drev dem sakte, men sikkert sørover. Villniss som lå innhyllet i mørke, det ujevne terrenget, kratt som ikke var synlig før hestene tråkket i det, og skyggeaktige kraftige trær som raget mot himmelen tillot dem uansett ikke å holde høyere hastighet. To ganger forlot Vokteren dem. Når han snudde og red tilbake mot månestripen, gikk han og Mandarb i ett med natten. Begge gangene vendte han tilbake og rapporterte at det ikke var tegn til forfølgere.

Egwene holdt seg rett i nærheten av Nynaeve. Lave bruddstykker av en opphisset samtale fløt bakover mot Perrin. De to var så oppløftet at man skulle tro de hadde kommet hjem igjen. Han holdt seg bakerst i det lille følget. Av og til snudde Den Kloke seg i salen for å kikke bakover på ham, og hver gang vinket han litt som for å si at han hadde det bra, men han ble hvor han var. Han hadde en masse å tenke på, selv om han ikke kunne få orden på det i hodet sitt. Hva kom til å skje? Hva kom til å skje?

Da Moiraine endelig ba dem stoppe, trodde Perrin at det ikke kunne være lenge igjen til morgengry. Lan fant en liten regnkløft hvor han kunne skjule et bål i en fordypning på den ene siden.

Til slutt fikk de lov til å kvitte seg med de hvite kappene, som ble begravd i et hull ved bålet. Da han skulle til å kaste fra seg kappen, så han den broderte gullsolen på brystet og de to stjernene under, og han slapp kappen som om han hadde brent seg. Han tørket hendene på jakken sin og gikk for å finne et sted han kunne sitte alene.

Mens Lan skyflet jord ned i hullet, spurte Egwene: «Vil noen nå fortelle meg hvor Rand og Matt er?»

«Jeg tror de er i Caemlyn,» sa Moiraine forsiktig, «eller på vei dit.» Nynaeve gryntet høyt og foraktelig, men Aes Sedaien fortsatte som om hun ikke var blitt avbrutt. «Hvis ikke, skal jeg likevel finne dem. Det lover jeg.»

De spiste et rolig måltid med brød og ost og varm te. Selv Egwenes begeistring måtte gi tapt for trettheten. Den Kloke fant frem to salver, en til stripene som tauene hadde etterlatt rundt håndleddene, og en annen til de andre sårene og skrammene. Perrin satt i utkanten av lyskretsen fra flammene. Han så ikke opp da hun kom bort til ham.

Hun så taust på ham en stund før hun satte seg på kne med urte-posen ved siden av seg. «Ta av deg jakken og skjorten, Perrin. De sier at en av hvitekappene ikke likte deg.»

Han adlød sakte, fremdeles halvveis fortapt i budskapet fra Skimmel. Nynaeve gispet. Forskrekket stirret han på henne, og så på sin egen bare brystkasse. Den var et fargesprakende syn. De nyeste, lilla flekkene overlappet gamle avskygninger av brunt og gult. Bare de tykke muskelbuntene han hadde fått gjennom timer i mester Luhhans smie, hadde reddet ham fra brukne ribbein. Da tankene hans var fylt av ulvene, hadde han greid å glemme smertene, men nå ble han minnet på dem, og de vendte tilbake helt av seg selv. Uvilkårlig trakk han pusten dypt og knep leppene sammen for å undertrykke et stønn.

«Hvordan kunne han mislike deg så sterkt?» spurte Nynaeve forundret.

Jeg drepte to menn. Høyt sa han: «Jeg vet ikke.»

Hun rotet rundt i posen, og han krympet seg da hun begynte å smøre en fet salve over kvestelsene. «Malt villvin, femfinger og solrot,» sa hun.

Det varmet og kjølte på samme tid og fikk ham til å skjelve samtidig som han begynte å svette, men han protesterte ikke. Han kjente til Nynaeves salver og omslag fra før. Mens fingrene hennes gned blandingen forsiktig inn, kjente han hvordan varmen og kulden forsvant og tok med seg smertene. De lilla flekkene gikk over i brunt, mens de brune og gule bleknet og noen av flekkene forsvant helt. Da han prøvende trakk pusten dypt inn, var smertene nesten borte. «Du virker overrasket,» sa Nynaeve. Selv så hun både litt overrasket og underlig skremt ut. «Neste gang kan du gå til henne.»

«Ikke overrasket,» sa han beroligende, «bare glad.» Iblant virket Nynaeves salver raskt og iblant sakte, men de virket alltid. «Hva … hva skjedde med Rand og Matt?»

Nynaeve begynte å putte oljeflaskene og krukkene tilbake i posen, og presset dem nedi som om hun måtte trenge gjennom en hindring. «Hun sier at de har det bra. Hun sier at vi kommer til å finne dem. I Caemlyn, sier hun. Hun sier at det er så viktig at vi bare må finne dem, hva nå det betyr. Hun sier litt av hvert.»