«Jeg tror det. Hvitekappene sa at de hadde drept ham, men Skimmel –» Han så beklemt på Vokteren. «Jeg vet ikke.» Det virket som om Lan motvillig aksepterte dette, og Perrin dristet seg til å fortsette. «Denne… forbindelsen til ulvene. Moiraine mener visst at det er noe … noe Den Mørkeste står bak. Det er det, ikke sant?» Han kunne ikke få seg til å tro at Elyas var en Mørkefrende.
Men Lan nølte, og svetten begynte å piple i Perrins ansikt, og natten gjorde de kjølige svetteperlene enda kaldere. De hadde begynt å renne nedover kinnene da Vokteren snakket til ham.
«Nei, i bunn og grunn ikke. Det er noen som tror det, men de tar feil. Denne kunsten var gammel og hadde gått tapt lenge før Den Mørkeste dukket opp. Men hva var sannsynligheten for at noe slikt skulle skje, smed? Noen ganger kan Mønsteret synes tilfeldig – i hvert fall virker det slik for oss – men hvor sannsynlig var det at du skulle treffe en mann som kunne lede deg inn i dette? At du var en som kunne ledes? Mønsteret danner en stor vev, det noen kaller Aldrenes Silkenett, og dere gutter står sentralt i dette. Jeg tror det er få tilfeldigheter igjen i livet deres nå. Er dere utvalgt? Og er det i tilfelle Lyset eller Skyggen som har valgt dere?»
«Den Mørkeste kan ikke røre oss hvis ikke vi nevner ham.» Brått tenkte Perrin på drømmene om Ba’alzamon, drømmene som var mer enn drømmer. Han tørket svetten av ansiktet. «Det kan han ikke.»
«Sta som stein,» sa Vokteren ettertenksomt. «Kanskje sta nok til å redde seg selv når alt kommer til alt. Husk hvilke tider vi lever i. Husk hva Moiraine Sedai har fortalt deg. I disse tider er det mye som går i oppløsning og faller fra hverandre. Gamle skiller svekkes, gamle murer smuldrer. Skillet mellom det som er og det som var, mellom det som er og det som vil bli.» Stemmen ble hard. «Murene i fangehullet til Den Mørkeste. Dette kan være slutten på en Alder. Kanskje vi ser en ny Alder fødes før vi dør. Eller kanskje det er slutten på alle Aldre, på selve tiden. Verdens undergang.» Plutselig smilte han, men smilet var mørkt. Øynene gnistret lystig, men det var av galgenhumor. «Men dette er ikke noe vi behøver bekymre oss over, ikke sant, smed? Vi skal kjempe mot Skyggen så lenge det er pust i oss, og hvis den overvinner oss, skal vi dø mens vi biter og klorer. Dere fra Tvillingelvene er for sta til å overgi dere. Du trenger ikke bekymre deg over hvorvidt Den Mørkeste har sneket seg inn i livet ditt. Du er blant venner nå. Husk at Hjulet dreier som Hjulet vil, og det kan selv ikke Den Mørkeste gjøre noe med, ikke når du har Moiraine til å passe på deg. Men vi bør helst finne vennene dine så snart som mulig.»
«Hva mener du med det?»
«De har ingen Aes Sedai som kan røre ved Den Sanne Kilden, til å beskytte seg. Kanskje murene har gitt etter så mye, smed, at Den Mørkeste selv kan røre ved hendelser. Ikke med frie hender, for da ville vi alle vært døde nå, men kanskje med ørsmå forskyvninger i veven. Et tilfeldig valg i et veikryss, et tilfeldig møte, et tilfeldig ord, eller noe som virker tilfeldig, og så kan de være så langt inne i Skyggen at selv ikke Moiraine kan redde dem ut.»
«Vi må finne dem,» sa Perrin.
Vokteren lo brumlende. «Hva var det jeg nettopp sa? Få deg litt søvn, smed.» Lans kappe falt tilbake på plass da han reiste seg. I det svake lyset fra ilden og månen virket han nesten som en del av skyggene bak. «Vi har noen få og harde dager igjen til Caemlyn. Bare be om at vi finner dem der.»
«Men Moiraine … hun kan finne dem hvor som helst, ikke sant? Hun sier at hun kan det.»
«Men kan hun finne dem tidsnok? Hvis Den Mørkeste er sterk nok til å ta i et tak selv, renner tiden ut. Be om at vi finner dem i Caemlyn, smed, ellers kan vi alle være fortapte.»
Rand kikket ned på folkemengden fra det høye vinduet i rommet i Dronningens Velsignelse. Folk løp ropende gjennom gatene, og alle strømmet i den samme retningen mens de viftet med vimpler og bannere. Den Hvite Løven sto vakt mot tusen røde himler. Caemlynere og utlendinger løp sammen, og for én gangs skyld var det ingen som ønsket å klaske andre i hodet. I dag var det visst bare én gruppering i byen.
Han snudde seg bort fra vinduet og smilte. Nest etter dagen da Egwene og Perrin kom inn i vertshuset, lys levende og overveldet av alt de hadde sett og opplevd, var dette dagen han hadde sett aller mest frem til.
«Kommer du?» spurte han igjen.
Matt skulte opp der han lå krøllet sammen til en ball på sengen. «Ta med deg Trollok-vennen din.»
«Blod og aske, Matt, han er ingen Trollok. Du er bare dumsta. Hvor mange ganger må vi krangle om dette? Lys, det virker jo som om du aldri har hørt om Ogurer før.»
«Jeg har aldri hørt at de ser ut som Trolloker.» Matt presset ansiktet ned i puten og krøllet seg tettere sammen.
