Mot sin vilje måtte Perrin smile. Uansett hva som ellers hadde forandret seg, var Den Kloke fremdeles seg selv, og hun og Aes Sedaien var fremdeles langt fra perlevenner.
Med ett stivnet Nynaeve til og stirret på ansiktet hans. Hun slapp posen og presset hendene mot kinnene og pannen hans. Han prøvde å trekke seg unna, men hun grep hodet hans med begge hender og løftet øyelokkene med tommeltottene mens hun stirret ham inn i øynene og mumlet for seg selv. Selv om hun var liten, holdt hun med letthet ansiktet hans fast. Det var aldri lett å slippe unna Nynaeve når hun ikke ville at man skulle gjøre det.
«Jeg skjønner ikke,» sa hun til slutt. Hun slapp ham og lente seg tilbake på huk. «Hvis det hadde vært guløye-feber, ville du ikke greid å stå oppreist. Men du har ikke feber, og det hvite i øynene dine er ikke blitt gult, bare regnbuehinnene.»
«Gult?» sa Moiraine, og Perrin og Nynaeve skvatt til der de satt. Aes Sedaien hadde nærmet seg uten en lyd. Perrin så at Egwene sov inntullet i kappen sin ved bålet. Hans egne øyelokk holdt på å gli igjen.
«Det er ikke noe,» sa han, men Moiraine la en hånd under haken hans og løftet hodet så hun kunne stirre inn i øynene hans på samme måte som Nynaeve hadde gjort. Han fikk gåsehud og trakk seg unna med et rykk. De to kvinnene behandlet ham som et barn. «Jeg sa at det ikke er noe.»
«Ingen kunne ha forutsett dette.» Moiraine snakket som til seg selv. Det var som om øynene hennes så på noe bak ham. «Noe som var ment å bli vevd, eller en endring i Mønsteret? Hvis det er en endring, ved hvilken hånd? Hjulet dreier som Hjulet vil. Det må være det.»
«Vet du hva det er?» spurte Nynaeve motvillig. Hun nølte. «Kan du hjelpe ham? Med legedommen din?» Bønnen om hjelp, innrømmelsen av at hun ikke kunne gjøre noe, kom som om den ble dratt ut av henne.
Perrin skulte på de to kvinnene. «Hvis dere skal snakke om meg, så snakk til meg. Jeg sitter her.» Ingen av dem så på ham.
«Legedom?» Moiraine smilte. «Legedommen kan ikke gjøre noe med dette. Det er ikke en sykdom, og det vil ikke …» Hun nølte et øyeblikk. Så kastet hun et blikk på Perrin, et raskt blikk med mye anger i seg. Men blikket inkluderte ikke ham, og han mumlet surt da hun snudde seg mot Nynaeve igjen. «Jeg hadde tenkt å si at det ikke vil skade ham, men hvem kan vite hvordan det vil ende? Jeg kan i det minste si at det ikke vil skade ham direkte.»
Nynaeve reiste seg, børstet av knærne, snudde seg og møtte blikket til Aes Sedaien. «Det er ikke godt nok. Hvis det er noe galt med –»
«Det som er, må være slik. Det som allerede er vevd, kan ikke endres.» Moiraine snudde seg brått. «Vi må sove mens vi kan. Vi drar videre ved morgengry. Hvis Den Mørkestes hånd blir for sterk … Vi må nå Caemlyn raskt.»
Rasende trev Nynaeve urteposen og spankulerte av gårde før Perrin kunne få sagt noe. Han begynte å knurre en ed, men en tanke traff ham som en knyttneve, og han ble sittende der i taushet. Moiraine visste. Aes Sedaien kjente til ulvene. Og hun trodde at det kanskje kunne være Den Mørkestes verk. En skjelving løp gjennom ham. Raskt trakk han på seg skjorten igjen, stappet skjorteflakene ned i buksene og tok på seg jakken og kappen. Klærne hjalp ikke stort. Han frøs helt inn til margen, som kjentes som frossen grøt.
Lan satte seg ned foran ham med beina i kors og slengte kappen bakover. Perrin var glad for det. Det var ubehagelig å se på Vokteren og kjenne blikket hans gli forbi.
En lang stund bare stirret de på hverandre. De harde trekkene i Vokterens ansikt røpet ingen tanker, men i øynene trodde Perrin han så… noe. Medfølelse? Nysgjerrighet? Begge deler?
«Du vet det?» sa han, og Lan nikket.
«Jeg vet noe, ikke alt. Kom det ganske enkelt til deg, eller traff du en veiviser, et mellomledd?»
«Det var en mann,» sa Perrin sakte.
«Jeg kjenner ham. Han lærte meg mye om Pestlandet og om dette.» Lan rørte ved sverdhjaltet. «Han var Vokter før… før det som skjedde. Den Røde Ajah…» Han skottet bort på Moiraine som lå foran bålet.
Det var første gang Perrin kunne huske å ha merket usikkerhet hos Vokteren. I Shadar Logoth hadde han vært sterk og sikker, og når han sto ansikt til ansikt med Trolloker og Skyggere. Han var ikke redd nå – det var Perrin sikker på – men det var som om han voktet seg for å si for mye. Som om det han sa kunne være farlig.
«Jeg har hørt om Den Røde Ajah,» fortalte han Lan.
«Og mesteparten av det du har hørt, er uten tvil galt. Du må forstå at det finnes… ulike grupper i Tar Valon. Noen vil kjempe mot Den Mørkeste på én måte, mens andre vil kjempe på andre måter. Målet er det samme, men forskjellene… forskjellene kan endre liv, ta liv. Livene til mennesker og riker. Har Elyas det bra?»
