Plutselig grep Elayne skjørtet og neide dypt mens hun samtidig lente overkroppen frem, og ble værende der mens hun holdt ut skjørtet. Rand fór sammen; så etterlignet han raskt Gawyn og de andre mennene, mens han klossete skiftet stilling før han fikk det til. Han gikk ned på høyre kne, bøyde hodet, lente seg frem og presset knokene på høyre hånd mot marmorflisene, med venstre hånd hvilende over sverdhjaltet. Gawyn hadde ikke noe sverd, men han la hånden over dolkeskaftet på samme måte.
Mens Rand gratulerte seg selv over å ha fått det til, merket han at Tallanvor stirret på ham. Soldaten bøyde seg fremdeles frem, men han skulte på Rand gjennom visiret.
Ingen beveget seg. De knelte fastfrosset som om de ventet på at en vår skulle tine dem. Han visste ikke hva de ventet på, men benyttet anledningen til å granske stedet de hadde ført ham til. Han holdt hodet bøyd, men snudde det akkurat nok til at han kunne se. Tallanvor så enda mer truende på ham, men han overså det.
Det firkantete rommet var på størrelse med storstua i Dronningens Velsignelse. Veggene var dekket av jaktmotiver meislet i relieff i den reneste hvite stein. Gobelinene mellom billedhoggerarbeidene var vakre motiver med lyse blomster og kolibrier med strålende fjærprakt, bortsett fra to i den andre enden av rommet, hvor Den Hvite Løven av Andor raget høyere enn en mann på purpurrød bunn. De to gobelinene hang på hver sin side av en plattform, og på plattformen på en utskåret og forgylt trone satt Dronningen.
En barsk, tettbygd mann sto barhodet ved Dronningens høyre side. Han var kledd i Gardens røde uniform og hadde fire gylne knuter på skuldrene, og brede gylne striper som brøt med det hvite i mansjettene. Han var svært grå ved tinningene, men virket sterk og urokkelig som en klippe. Det måtte være kapteingeneral Gareth Bryne. Bak tronen på den andre siden satt en kvinne i dypgrønn silke på en lav stol uten ryggstø og strikket på noe i mørk, nesten svart ull. På grunn av strikkingen trodde Rand først at hun var gammel, men etter et nytt blikk kunne han ikke bestemme alderen hennes i det hele tatt. Ung, gammel, han visste ikke. Det virket som om all hennes oppmerksomhet var rettet mot strikkepinnene og garnet, som om Dronningen slett ikke befant seg bare en armlengde fra henne. Hun var en pen kvinne med et fredsommelig utseende, men det var noe fryktinngytende ved konsentrasjonen hennes. Bortsett fra klirringen i strikkepinnene var det ingen lyder i rommet.
Han forsøkte å få med seg alt, men likevel gled blikket stadig tilbake til kvinnen med den skinnende, fint utformede rosenkransen over pannen, Andors Rosenkrone. Et langt, rødt, bredt silkebånd med Løven av Andor marsjerende langs hele lengden, var dandert over silkekjolen som hadde røde og hvite folder, og når hun rørte ved kapteingeneralens arm med venstre hånd, glitret det i en ring. Den var formet som Den Store Slangen som biter i sin egen hale. Men det var ikke det storslåtte ved klærne eller smykkene eller kronen som tiltrakk seg Rands blikk igjen og igjen; det var kvinnen som bar dem.
Morgase hadde sin datters skjønnhet, men en mer voksen og moden sådan. Ansiktet og figuren, hennes nærvær, fylte rommet som et lys som overstrålte de to som var sammen med henne. Hvis hun hadde vært enke i Emondsmark, ville hun hatt en kø av friere utenfor døren, selv om hun hadde vært den elendigste kokke og den lateste husfrue i Tvillingelvene. Han så at hun gransket ham, og dukket seg, redd for at hun skulle kunne lese tankene i ansiktet hans.
«Dere kan reise dere,» sa Morgase. Stemmen var dyp og klangfull, og hun var hundre ganger så sikker på å bli adlydt som Elayne.
Rand reiste seg sammen med de andre.
«Mor –» begynte Elayne, men Morgase avbrøt henne.
