Rand var i høyeste grad enig, men likevel nølte han før han gikk ut av smuget og inn på torget. Ingen av de som sto spredt her og der så to ganger på dem – de fleste så ikke på dem i det hele tatt – men skuldrene strammet seg. Han ventet på at noen skulle rope ut Mørkefrende og forvandle vanlige mennesker til en blodtørstig mobb. Han lot blikket gli over det åpne området, over folk som drev med sine hverdagslige gjøremål, og da han rettet blikket fremover igjen, var en Myrddraal halvveis over torget.
Han ville ikke engang prøve å gjette hvor Skyggeren hadde kommet fra, men den skred rolig og illevarslende mot de tre. Et rovdyr med ferten av bytte. Folk trakk seg unna den svarte kappekledde skikkelsen og unngikk å se på den. Torget begynte å tømmes etter hvert som folk fant ut at de hadde viktige ærender andre steder.
Den svarte åpningen under kutten frøs Rand fast der han sto. Han forsøkte å hente frem det store intet, men det var som å famle etter en røyksky. Skyggerens skjulte blikk skar som kniver helt inn til beinet og forvandlet margen til istapper.
«Ikke se på ansiktet,» mumlet Thom. Stemmen skalv sprukkent, og det virket som om han måtte tvinge ordene ut. «Lyset brenne deg, ikke se på ansiktet!»
Rand rev blikket til seg – det var som å rive en blodigle av ansiktet, og han stønnet nesten – men selv når han stirret på brosteinene på torget, kunne han se Myrddraalen komme. Den var katten som lekte med musa, som moret seg over deres fåfengte forsøk på å unnslippe, til kjevene til slutt ville smekke igjen. Skyggeren hadde halvert avstanden. «Skal vi bare stå her?» mumlet han. «Vi må flykte… komme oss unna.» Men han fikk ikke føttene til å bevege seg.
Matt fikk til slutt frem dolken med rubinskaftet og holdt den i en skjelvende hånd. Leppene var trukket tilbake fra tennene i snerrende redsel.
«Tenk…» Thom stoppet for å svelge og fortsatte hest: «Du tror du kan løpe fra den, ikke sant, gutt?» Han begynte å mumle for seg selv; «Owyn» var det eneste ordet Rand oppfattet. Brått knurret Thom: «Jeg skulle aldri ha blandet meg opp i sakene til dere to. Skulle aldri ha gjort det.» Han ristet av seg bylten med bardens lappete kappe og kastet den til Rand. «Ta vare på dette. Når jeg sier løp, løper dere, og ikke stopp før dere er i Caemlyn. Dronningens Velsignelse. Et vertshus. Husk det, i tilfelle … Bare husk det.»
«Jeg forstår ikke,» sa Rand. Nå var Myrddraalen mindre enn tyve skritt unna. Føttene kjentes som blylodd.
«Bare husk det!» snerret Thom. «Dronningens Velsignelse. Nå. LØP!»
Han dyttet dem på skulderen for å få fart på dem. Rand sjanglet av gårde i sneglefart med Matt ved siden av seg.
«LØP!» Thom sprang frem og brølte ordløst. Ikke etter dem, men mot Myrddraalen. Hendene gjorde bevegelser som om han opptrådte med sine beste kunster, og dolkene dukket opp. Rand stanset, men Matt trakk ham videre.
Skyggeren ble svært forskrekket. Den rolige gangen stoppet midt i et steg. Hånden feide mot hjaltet til det svarte sverdet han hadde langs siden, men bardens lange bein kortet raskt inn avstanden. Thom dundret inn i Myrddraalen før det svarte bladet var halvveis trukket, og de landet i en sprellende haug. Nå flyktet de få som fremdeles var igjen på torget.
«LØP!» Luften over torget gnistret blått så det sved i øynene, og Thom begynte å skrike, men selv midt i skriket greide han å få frem et ord.
Rand adlød. Bardens skrik forfulgte ham.
Han knuget Thoms bylt mot brystet og løp så fort han kunne. Panikken bredte seg fra torget og gjennom byen da Rand og Matt flyktet på toppen av en bølge av frykt. Butikkeierne forlot varene sine idet guttene passerte. Lemmene dundret ned foran butikkvinduene. Livredde ansikter dukket opp i vinduene; så forsvant de. Folk som ikke hadde vært nær nok til å se, løp på måfå gjennom gatene. De slo inn i hverandre, og de som ble veltet over ende, karet seg på beina igjen eller ble trampet ned. Hvitebro kokte som en maurtue som blir sparket i stykker.
Mens han og Matt styrtet mot portene, husket Rand brått hva Thom hadde sagt om høyden hans. Han saktnet ikke farten, men huket seg sammen så godt han kunne uten at det virket påfallende. Men portene, kraftige tømmerporter med svarte jernbeslag, sto åpne. To portvakter i stålhjelmer og ringbrynjer over billige røde kapper med hvite krager fingret med hellebardene sine og stirret nervøst inn i byen. En av dem skottet mot Rand og Matt, men de var ikke de eneste som sprang ut gjennom porten. En jevn strøm trengte seg igjennom: pesende menn med konene på slep, gråtende kvinner som bar spedbarn og slepte skrikende småunger etter seg, bleke håndverkere i forklær og fremdeles med verktøyet i hendene.
Det ville ikke være noen som kunne fortelle hvilken vei de hadde flyktet, tenkte Rand mens han løp fortumlet videre.
Matt ravet ved siden av ham og fikk igjen balansen. De løp til de siste flyktende menneskene var forsvunnet, løp til byen og Den Hvite Broen var utenfor syne et sted langt bak dem.
