Den andre kvelden fikk Perrin for første gang se kvinner danse til noen av de roligere sangene. Bålene hadde brent ned, natten hang tett rundt vognene, og fingertupper slo en myk rytme på trommene. Først en tromme, så en til, helt til alle trommene i leiren holdt den samme rolige, besettende takten. Det var ingen andre lyder enn trommene. En ung kvinne i rød kjole svaiet inn i lyset mens hun løsnet på sjalet sitt. Hun hadde perlesnorer i håret, og hun hadde sparket av seg skoene. En fløyte begynte mykt og klagende på melodien, og hun danset. Armene holdt sjalet ut bak henne. Hoftene vugget og de bare føttene trampet takten i støvet. Hun festet sine mørke øyne på Perrin, og smilet hennes var like rolig som dansen. Hun svingte seg i små sirkler og smilte til ham over skulderen.
Han svelget tungt. Varmen i ansiktet kom ikke fra ilden. Enda en ung kvinne gled frem, og frynsene på sjalene deres dirret i takt med trommene og de rolig vuggende hoftene. De smilte til ham, og han harket hest. Han var redd for å se seg omkring. Ansiktet hadde samme farge som en rødbete, og de som ikke så på danserne, lo sikkert av ham. Det var han overbevist om.
Så ubemerket som mulig gled han ned fra tømmerstokken. Han lot som om han bare forsøkte å finne en mer komfortabel stilling, men han passet omhyggelig på å se bort fra bålet og danserne. Det var aldri noe slikt i Emondsmark. Å danse med jentene på Grønnsletten minnet ikke om dette i det hele tatt. For én gangs skyld håpet han at det skulle blåse opp, slik at han kunne kjøle seg ned.
De unge kvinnene danset inn i synsfeltet hans igjen, men nå var de tre. En av dem blunket skjelmsk til ham. Han flakket med øynene.
De dansende jentene lo mykt. Perlene klirret når de kastet det lange håret over skuldrene, og han trodde ansiktet skulle brenne opp. En litt eldre kvinne slo seg sammen med jentene for å vise dem hvordan det skulle gjøres. Med et stønn ga han opp og lukket øynene. Men latteren deres ertet og lokket, og selv gjennom øyelokkene kunne han se dem. Svetten perlet på pannen, og han lengtet etter en svalende vind.
Ifølge Raen danset ikke jentene slik ofte, og kvinnene nesten aldri, så Elyas mente det måtte være Perrins røde ansikt som fikk dem til gjøre det hver eneste kveld.
«Jeg må takke deg,» sa Elyas alvorlig. «Det er annerledes med dere unge, men i min alder skal det mer enn ild til for å varme skrotten.» Perrin skulte. Det var noe med ryggen til Elyas da han gikk derfra, noe som røpet at han lo inni seg, selv om det ikke syntes utenpå.
Perrin lærte fort at det ikke nyttet å se bort fra de dansende kvinnene, selv om blunkene og smilene fortsatt fikk ham til å ønske at han kunne det. Det ville kanskje ha vært greit med én, men fem eller seks, og alle stirret på ham … Han greide aldri helt å styre rødmingen.
Så begynte Egwene å lære dansen. To av de unge kvinnene som hadde danset den første kvelden, klappet takten mens hun øvde på trinnene med et lånt sjal svaiende bak seg. Perrin skulle til å si noe, men kom til at det var klokest å holde tett. Da jentene la til hoftebevegelsene, begynte Egwene å le, og de tre falt leende i armene på hverandre. Men Egwene holdt ut med skinnende øyne og lyse flekker over kinnene.
Aram så på med varme, sultne øyne. Den unge, vakre Tuatha’anen hadde gitt henne en blå perlesnor som hun alltid hadde på. Da Ila først så barnebarnets interesse for Egwene, hadde hun smilt, men nå ble smilet erstattet av et bekymret blikk. Perrin bestemte seg for å passe godt på unge mester Aram.
En gang greide han å få Egwene på tomannshånd, ved siden av en grønn- og gulmalt vogn. «Det ser ut som du storkoser deg,» sa han.
«Hvorfor skulle jeg ikke det?» Hun fingret med de blå perlene rundt halsen og smilte ned på dem. «Alle behøver ikke anstrenge seg for å ha det så trist som deg. Fortjener vi ikke alle en mulighet til å more oss?»
Aram sto i nærheten – han var aldri langt unna Egwene – med armene foldet over brystet og et lite smil på leppene. Han virket halvt selvtilfreds og halvt utfordrende. Perrin senket stemmen. «Jeg trodde du ville dra til Tar Valon. Du kan ikke lære å bli en Aes Sedai her.»
Egwene kastet på hodet. «Og jeg som trodde du ikke ville at jeg skulle bli en Aes Sedai,» sa hun sukkersøtt.
«Blod og aske, tror du vi er trygge her? Er de trygge med oss her? En Skygger kan finne oss når som helst.»
Perlene skalv i hånden hennes. Hun senket hånden og pustet dypt. «Det som skal skje, vil skje enten vi drar i dag eller neste uke. Det er nå det jeg tror. Mor deg litt, Perrin. Det kan bli den siste muligheten vi har.»
Bedrøvet streifet hun kinnet hans med fingrene sine. Så rakte Aram ut hånden, og hun løp mot ham og kunne allerede le igjen. Mens de løp bortover til felespillet, sendte Aram ham et triumferende smil over skulderen. Hun er ikke din, men hun kommer til å bli min, sa smilet.
