«Dere hadde noen harde dager før dere traff meg,» sa Elyas den tredje eller fjerde gangen han spurte, «og dere kommer til å få enda hardere dager fremover, med Trolloker og Halvmenn etter dere, og med Aes Sedaier som venner.» Han gliste mens han nøt en munnfull av Ilas eplepai. Fremdeles ble Perrin brakt ut av fatning av det guløyde blikket, selv når han smilte. Kanskje var det enda mer foruroligende når han smilte, for smilene nådde sjelden jegerøynene. Elyas lå henslengt ved Raens ildsted, og som vanlig brydde han seg ikke om å sitte på en av tømmerstokkene som var dratt frem. «Ha ikke slikt fordømt hastverk med å komme i klørne på en Aes Sedai.»
«Hva om Skyggerne finner oss? Hva kan hindre dem i det når vi bare sitter her og venter? Tre ulver kan ikke holde dem unna, og Det Vandrende Folket kommer ikke til å være til noen hjelp. De vil ikke engang forsvare seg selv. Trollokene kommer til å slakte dem, og det vil være vår skyld. Før eller senere må vi forlate dem. Det kan like gjerne bli før.»
«Noe sier meg at vi bør vente. Bare noen dager.»
«Noe!»
«Slapp av, gutt. Ta livet som det kommer. Flykt når du må, kjemp når du må, hvil når du kan.»
«Hva er dette ’noe’ du snakker om?»
«Forsyn deg med litt av denne paien. Ila liker meg ikke, men jammen gir hun meg god mat når jeg kommer på besøk. Det er alltid god mat i leiren til Folket.»
«Hva mener du med ’noe’?» forlangte Perrin å få vite. «Hvis du vet noe du ikke forteller oss …»
Elyas rynket pannen og kikket ned på paistykket før han la det fra seg og tørket av hendene. «Noe,» sa han til slutt med et skuldertrekk. Det var som om han ikke helt forsto det selv. «Noe sier meg at det er viktig å vente. Noen få dager til. Det er ikke ofte jeg føler slikt, men når jeg gjør det, har jeg lært å stole på følelsen. Det har reddet livet mitt flere ganger. Nå er det annerledes på et vis, men det er viktig. Så mye er klart. Bare fortsett hvis du vil fortsette. Men uten meg.»
Samme hvor mye Perrin maste, var det alt han ville si. Han bare lå der, snakket med Raen, spiste, slumret med hatten over øynene og nektet å snakke mer om å dra videre. Noe ba ham vente. Noe sa ham at det var viktig. Han ville vite når tiden var inne. Forsyn deg med litt pai, gutt. Ikke kjas deg opp. Prøv litt av denne stuingen. Slapp av.
Perrin greide ikke å slappe av. Om natten gikk han mellom de regnbuefargede vognene og bekymret seg. Han bekymret seg mest fordi ingen andre syntes å bekymre seg over noe. Tuatha’anene sang og danset, laget mat og spiste rundt leirbålene – tørket frukt og nøtter, bær og grønnsaker; de spiste ikke kjøtt – og de syslet med en uendelighet av huslige gjøremål som om de ikke hadde en bekymring i verden. Barna sprang overalt. De lekte gjemsel mellom vognene, klatret i trærne utenfor leiren, lo og rullet seg på bakken med hundene. Ikke en sjel bekymret seg.
Når han så på dem, klødde det i ham etter å dra videre.
Det var ikke lett å få noen ord med Egwene. Enten snakket hun og Ila med hverandre med hodene tett sammen på en måte som ba alle menn holde seg unna, eller hun danset med Aram. De svingte seg rundt og rundt i takt med fløyter og feler og trommer til toner Tuatha’anene hadde samlet fra hele verden, eller til de intense, trillende melodiene vandrerfolket sang selv. Om det gikk fort eller sakte, var stemmene alltid like intense. De kunne mange sanger; noen kjente han hjemmefra, selv om de hadde andre navn ved Tvillingelvene. «Tre Jenter i Dalen», for eksempel, kalte kjeleflikkerne «Dansende Jomfruer», og de sa at «Nordavinden» het «Hardt Regn Faller» i noen land og «Berins Hule» i andre. Da han uten å tenke seg om spurte etter «Kjeleflikkeren Har Grytene Mine», brøt de sammen i latter. De kjente den, men som «La Fjærene Fly».
Han kunne godt forstå hvorfor man ville danse til Folkets sanger. Hjemme i Emondsmark hadde ingen sett på ham som noe mer enn en middelmådig danser, men disse sangene fikk det til å nappe i føttene, og han trodde han aldri før hadde danset så godt, så intenst eller så lenge. De fikk hjertet til å banke i takt med trommene.
