De var forhekset av Folket, tenkte Perrin.
Ila hadde tatt en kikk på ham der han huket seg sammen mot vinden, og fant frem en tykk, mørkegrønn ullkappe fra vognen. Han gledet seg over fargen etter alt det røde og gule. Perrin slengte kappen over skuldrene og konstaterte fornøyd at den var stor nok. Ila sa tørt: «Den kunne ha passet bedre.» Hun kastet et blikk på øksa i beltet hans, og da hun så opp, var øynene triste bak smilet. «Den kunne ha passet mye bedre.»
Alle kjeleflikkerne gjorde det samme. Smilene glapp aldri, og de nølte aldri med å invitere ham på et glass eller til å høre på musikken, men øynene rørte alltid ved øksa, og han kunne føle tankene deres. Voldens verktøy. Det finnes ingen unnskylding for å øve vold mot et annet menneske. Løvets Vei.
Noen ganger ville han brøle til dem. Det fantes Trolloker og Skyggere i verden. Det fantes noen som ville hogge ned hvert tre. Den Mørkeste var der ute, og Løvets Vei ville brenne i Ba’alzamons øyne. Sta fortsatte han å bære øksa. Han begynte å gå med kappen slått tilbake, slik at øksekjeften aldri var skjult. Nå og da kikket Elyas med et lite smil på våpenet som hang tungt i beltet, og de gule øynene syntes å lese tankene hans. Det fikk ham nesten til å skjule øksa. Nesten.
Selv om Tuatha’an-leiren var en konstant kilde til irritasjon, var drømmene i det minste normale der. Noen ganger våknet han svett opp fra en drøm der Trolloker og Skyggere stormet leiren. De kastet fakler og de regnbuefargede vognene flammet opp, mennesker ramlet om i blodpøler, menn og kvinner og barn løp og skrek og døde uten å forsvare seg mot de ljålignende sverdene. Natt etter natt satte han seg opp i mørket. Han peste og strakte hånden etter øksa, men så forsto han at vognene ikke brant, at ingen vesener med blodige snuter snerret over istykkerrevne, krokete kropper på bakken. Men dette var bare alminnelige mareritt, og merkelig trøstende på sin måte. Hvis det noensinne hadde vært plass til Den Mørkeste i drømmene hans, var det i disse, men han var ikke der. Ingen Ba’alzamon. Bare helt normale mareritt.
I våken tilstand var han hele tiden oppmerksom på ulvene. De holdt seg unna leirene og vogntoget som snirklet seg videre, men han visste alltid hvor de var. Han kunne føle hvordan de foraktet Tuatha’ans vakthunder. Bråkete beist som hadde glemt hva de hadde kjever til, som hadde glemt smaken av varmt blod. Hundene kunne kanskje skremme mennesker, men de ville snike seg bort med halen mellom beina hvis ulveflokken kom. Hver eneste dag ble sansene hans skarpere, tydeligere.
Skimmel ble mer og mer utålmodig for hver solnedgang. Det var greit nok å føre disse menneskene sørover siden Elyas tydeligvis mente det var viktig, men hvis det skulle gjøres, burde de få det unnagjort. Denne bedagelige farten måtte snart ta slutt. Ulver skulle jage, og hun likte ikke å være så lenge borte fra flokken. Utålmodigheten brant i Vind også. Her fantes mindre enn lite bytte, og han mislikte å leve av markmus. Markmus var noe hvalper kunne øve seg på, eller mat som passet gamle, de som ikke lenger kunne rive over ende en hjort eller bite over hasene på en villokse. Noen ganger mente Vind at Brenn hadde rett: Man skulle la mennesker ordne opp i menneskesaker. Men han voktet seg for slike tanker når Skimmel var i nærheten, og enda mer når det gjaldt Bykser. Bykser var en arret og gråsprengt kjempe, tålmodig etter mange års erfaring, med en sluhet som mer enn oppveide for det alderen måtte ha berøvet ham. Han brydde seg lite om mennesker, men Skimmel ville ha dette gjort, og Bykser ville vente som hun ventet, og jage som hun jaget. Ulv eller menneske, okse eller bjørn: Hvis noe utfordret Skimmel, ville Byksers kjever sende dem til den lange søvnen. Det var Byksers liv, og det gjorde Vind forsiktig, men Skimmel brydde seg ikke om hva noen av dem tenkte.
Alt dette var tydelig i Perrins tanker. Febrilsk ønsket han seg til Caemlyn, til Moiraine og Tar Valon. Selv om det ikke fantes noen svar der, ville dette være over. Elyas så på ham, og han var sikker på at den guløyde mannen visste.
Drømmen begynte mer behagelig enn de fleste han hadde hatt på lenge. Han satt ved Alsbet Luhhans kjøkkenbord og slipte øksa med en stein. Madam Luhhan tillot ikke noe som minnet om smiearbeid inne i huset sitt. Selv mester Luhhan måtte ta knivene hennes med ut for å slipe dem. Men hun stelte med grytene og sa ikke et ord om øksa. Hun sa heller ikke noe da en ulv kom inn i kjøkkenet fra et annet rom. Ulven krøllet seg sammen mellom Perrin og døren ut til tunet. Perrin fortsatte slipingen; det ville snart være tid for å bruke den.
Brått reiste ulven seg. Det rumlet dypt i strupen, og ragget over nakken reiste seg. Ba’alzamon kom inn fra tunet og inn i kjøkkenet. Madam Luhhan fortsatte å lage mat.
