Perrin karet seg på beina. Han løftet øksa, men Ba’alzamon ignorerte våpenet og konsentrerte seg i stedet om ulven. Flammene danset der øynene skulle vært. «Er det alt du har å beskytte deg med? Vel, dette har jeg vært ute for før. Mange ganger før.»
Han krøket en finger, og ulven ulte mens pelsen tok fyr og flammene slo ut av øynene og ørene og munnen. Stanken av brennende kjøtt og hår fylte kjøkkenet. Alsbet Luhhan løftet lokket på gryten og rørte med en tresleiv.
Perrin slapp øksa og sprang frem. Han forsøkte å slå bort flammene, men ulven løste seg opp i svart aske mellom hendene. Mens han stirret på den forkullede haugen på det rene gulvet til madam Luhhan, rygget han unna. Han ønsket at han kunne tørke det fettete sotet av hendene, men han ble kvalm av tanken på å skrubbe det av på klærne. Han grep etter øksa og klemte til rundt skaftet så det smalt i knokene.
«La meg være i fred!» ropte han. Madam Luhhan nynnet stille mens hun dunket sleiva mot grytekanten og la lokket på plass.
«Du kan ikke flykte fra meg,» sa Ba’alzamon. «Du kan ikke skjule deg for meg. Hvis du er den utvalgte, er du min.» Ansiktet hans brant, og varmen tvang Perrin tvers over kjøkkenet til han sto med ryggen mot veggen. Madam Luhhan åpnet ovnsdøren for å se til brødene. «Verdensøyet vil fortære deg,» sa Ba’alzamon. «Jeg setter mitt merke på deg!» Han slengte frem en lukket hånd som om han kastet noe, og da fingrene åpnet seg, suste en ravn mot Perrins ansikt.
Perrin skrek til da det svarte nebbet trengte inn i det venstre øyet…
… og satte seg opp med hendene foran ansiktet. Han var omgitt av de sovende vognene til Det Vandrende Folket. Sakte senket han hendene. Det var ingen smerte, intet blod. Men han husket det, husket den stikkende pinen.
Han skalv, og plutselig satt Elyas på huk ved siden av ham i demringen med en hånd utstrakt som for å riste ham våken. Bak vognene og trærne ulte ulvene, et skarpt hyl fra tre struper. Han kjente det inni seg.
«Ja,» sa Elyas mykt. «Nå er tiden kommet. Stå opp, gutt. Det er på tide å dra videre.»
Perrin karet seg ut av teppene. Mens han rullet dem sammen, kom Raen ut av vognen. Søkeren gned søvnen ut av øynene og kikket opp på himmelen. Med hendene fremdeles løftet ble han stående fastfrosset halvveis nede i trappen. Han studerte himmelen, men Perrin skjønte ikke hva han så etter. I øst hang noen få skyer med rosa striper fra solen som snart ville stå opp, men det var ikke noe annet å se. Det virket som om Raen lyttet og samtidig snuste ut i luften, men det var ingen andre lyder enn vinden i trærne, og ingen andre lukter enn snevet av røyk fra leirbålene kvelden før.
Elyas vendte tilbake med eiendelene sine i en liten bylt, og Raen kom ned fra trappen. «Vi må reise videre i en annen retning, gamle venn.» Søkeren kikket usikkert opp på himmelen. «I dag tar vi en annen vei. Blir dere med oss?» Elyas ristet på hodet, og Raen nikket som om han visste svaret på forhånd. «Vel, ta vare på deg selv, gamle venn. Det er noe med denne dagen …» Enda en gang begynte han å kikke opp, men stoppet før blikket nådde over vogntakene. «Jeg tror vognene kommer til å dra østover. Kanskje helt til Verdensryggen. Kanskje vi finner oss en lønnhage og blir der en stund.»
«Det er aldri bråk i en lønnhage,» nikket Elyas. «Men Ogurene er ikke spesielt åpne mot fremmede.»
«Alle er åpne mot Det Vandrende Folket,» sa Raen. Han smilte. «Og dessuten har selv Ogurene kjeler og slikt som må flikkes. Kom, la oss spise frokost og snakke sammen.»
«Har ikke tid,» sa Elyas. «Vi drar også videre i dag. Så snart som mulig. Det virker som dette er dagen da alle drar videre.»
Raen forsøkte å overtale ham til å spise litt først, og da Ila kom ut av vognen sammen med Egwene, stemte hun i med sine argumenter, om enn ikke like ivrig som mannen. Hun sa alle de riktige ordene, men med anstrengt høflighet, og det var tydelig at hun gledet seg til å se Elyas dra, om ikke Egwene.
Egwene merket ikke de beklagende sideblikkene fra Ila. Hun spurte hva som foregikk, og Perrin forberedte seg på at hun ville bli hos Tuatha’anene, men da Elyas forklarte, nikket hun bare og forsvant inn i vognen for å hente tingene sine.
Til slutt løftet Raen hendene. «Javel, da. Jeg vet ikke om jeg noensinne har latt en gjest forlate oss uten en avskjedsfest, men…» Usikkert kikket han opp på himmelen igjen. «Vel, jeg tror at vi også bør komme oss tidlig av gårde. Kanskje vi spiser underveis. Men la i det minste alle ta farvel.»
