Til å begynne med var stillheten velkommen etter alt som hadde hendt. Det var som hun ikke hadde hatt et rolig øyeblikk siden før Vinternatt. Men etter bare en dag sammen med Aes Sedaien og Vokteren begynte hun å kikke seg over skulderen og vri seg i salen som om hun klødde et sted på ryggen hun ikke kunne nå. Den krystallklare stillheten måtte før eller siden splintres, og hun satt som på nåler mens hun ventet på den første sprekken.
Det tok på, også for Moiraine og Lan, selv om de ikke lot seg merke med noe. Hun skjønte snart at de ble mer og mer anspent for hver time som gikk. Under den rolige overflaten var de som klokke-fjærer spent til bristepunktet. Det virket som Moiraine lyttet til ting som ikke var der, og rynket pannen i bekymring over det hun hørte. Lan voktet på skogen og elva som om de nakne trærne og den brede, rolige floden bar bud om feller og bakhold lenger fremme.
En del av henne gledet seg over at de andre også hadde følelsen av å stå på kanten av stupet, men hvis følelsen påvirket dem, måtte det skyldes noe virkelig. Resten av henne ønsket at det hele var innbilning. Det pirret kriker og kroker av hjernen hennes, som når hun lyttet til vinden, men nå visste hun at Den Ene Kraften var innblandet. Hun fikk seg ikke til å omfavne disse krusningene i tankene.
«Det er ikke noe,» svarte Lan rolig da hun spurte. Han så ikke på henne da han sa det, og det granskende blikket gled hvileløst over landskapet. Men så motsa han seg selv: «Du burde dra tilbake til Tvillingelvene når vi kommer til Hvitebro og veien til Caemlyn. Det er for farlig her. Men ingenting vil hindre deg hvis du drar tilbake.» Det var den lengste talen han hadde kommet med den dagen.
«Hun er en del av Mønsteret, Lan,» sa Moiraine irettesettende. Hun så også bort. «Det er Den Mørkeste, Nynaeve. Stormen har forlatt oss … for en stund i hvert fall.» Hun løftet en hånd som om hun kjente på luften, og tørket den uvilkårlig av på kjolen som om hun hadde tatt på noe skittent. «Men han vokter fremdeles» – hun sukket – «og blikket er sterkere. Ikke rettet mot oss, men mot verden. Hvor lang tid det vil ta før han er sterk nok til å …»
Nynaeve sank sammen i skuldrene; med ett kunne hun nesten føle at noen stirret henne i nakken. En slik forklaring så hun helst at Aes Sedaien hadde holdt for seg selv.
Lan gransket ruten langs elva. Før hadde han valgt vei, men nå var det Moiraine som gjorde det. Det var som om hun fulgte et usett spor, fottrinn i luften, ferten av et minne. Lan bare undersøkte om veien hun pekte ut, var trygg. Nynaeve trodde at Moiraine ville insistere på sitt valg selv om han sa den ikke var trygg. Og hun var sikker på at han ville fortsette. Ned elva og rett til…
Nynaeve ristet tankene av seg. De var ved foten av Den Hvite Broen. Den bleke buen skinte i solen. Det melkehvite spindelvevet virket for spinkelt til å stå av seg selv, men likevel løftet det seg over Arinelle. Vekten av en mann ville få det til å styrte ned, for ikke å snakke om en hest. Det ville helt sikkert gå i stykker av seg selv hvert øyeblikk.
Lan og Moiraine red ubekymret opp det skinnende hvite brohodet, opp på selve broen. Hovene slo, ikke som stål mot glass, men som stål mot stål. Overflaten på broen virket glatt som vått glass, men det ga hestene sikkert feste.
Nynaeve tvang seg til å følge etter, men fra første skritt ventet hun halvveis at hele byggverket ville knuses under dem.
Da de nesten hadde kommet helt over, merket hun den tjæreaktige askelukten som hang tykk i luften. Like etter så hun hvor den kom fra.
Rundt torget ved foten av Den Hvite Broen hadde hauger av svartbrent tømmer erstattet et halvt dusin bygninger. Fremdeles steg røyk-strimer fra haugene. Karer i anløpne brynjer og røde uniformer som ikke passet helt, patruljerte gatene, men de marsjerte raskt, som om de fryktet å finne noe, og de kikket hele tiden nervøst rundt seg. Byboerne – de få som var ute – småløp med skuldrene løftet som om noe forfulgte dem.
Lan så morsk ut, selv til ham å være, og folk gikk i en stor bue utenom de tre, til og med soldatene. Vokteren snuste inn luft, skar grimaser og knurret i skjegget. Det var ikke så underlig, tenkte Nynaeve, med den stramme eimen rundt dem.
«Hjulet vever som Hjulet vil,» mumlet Moiraine. «Intet øye kan se Mønsteret før det er vevd.»
I neste øyeblikk hadde hun steget av hesten og begynt å snakke med byboerne. Hun stilte ingen spørsmål, men viste medfølelse, og til Nynaeves overraskelse virket følelsene ekte. Folk som trakk seg unna Lan, klare til å flykte fra enhver fremmed, stoppet for å snakke med Moiraine. De virket selv forbauset over hva de gjorde, men de åpnet seg på et vis under Moiraines klare blikk og beroligende stemme. Aes Sedaiens øyne syntes å ta del i smerten deres, å forstå forvirringen, og det fikk dem til å løsne på tungebåndene.
