«Hvilke to?» Nynaeve lente seg spent over bordet. «Vet du det?» Aes Sedaien ristet på hodet med en ørliten bevegelse, og Nynaeve rettet seg opp. «Hvis de bare er en dag eller to unna, hvorfor følger vi ikke etter dem?»
«Jeg vet at de har vært her,» sa Moiraine med den utålelig rolige stemmen, «men bortsett fra det kan jeg ikke si om de dro mot øst, nord eller sør. Jeg håper de var kloke nok til å dra mot øst, mot Caemlyn, men jeg vet ikke. Siden de ikke har merkene lenger, kan jeg ikke vite hvor de er før jeg er mindre enn en halvfjerding fra dem. Hvis frykten har jaget dem, kan de ha kommet seg mer enn tyve fjerdinger av gårde i en hvilken som helst retning på to dager. Og de var redde da de dro herfra.»
«Men –»
«Kloke, samme hvor redde de var, samme hvilken retning de tok, vil de før eller senere komme i tanker om Caemlyn, og der vil jeg finne dem. Men først må jeg hjelpe han jeg må sørge for å finne.»
Nynaeve åpnet munnen igjen, men Lan avbrøt henne med mild stemme. «De hadde god grunn til å være redde.» Han kikket rundt seg og dempet stemmen. «Det var en Halvmann her.» Han skar samme grimase som han hadde gjort ute på torget. «Jeg kjenner fremdeles lukten av ham overalt.»
Moiraine sukket. «Jeg håper i det lengste. Jeg nekter å tro at Den Mørkeste kan vinne så lett. Jeg skal finne alle tre i live og i god behold. Jeg må tro det.»
«Jeg vil også finne guttene,» sa Nynaeve, «men hva med Egwene? Du nevner aldri henne, og du ignorerer spørsmålene mine. Jeg trodde du hadde tenkt å ta henne med til» – hun kastet et blikk på de andre bordene og dempet stemmen – «til Tar Valon.»
Aes Sedaien gransket bordplaten et øyeblikk før hun løftet blikket mot Nynaeve. Nynaeve skvatt til av det flammende raseriet som nesten fikk Moiraines øyne til å gløde. Nynaeve rettet ryggen, og raseriet steg i henne også, men før hun fikk frem et ord, sa Moiraine kaldt: «Jeg håper også å finne Egwene uskadet. Jeg gir ikke så lett opp unge kvinner med evner som hennes. Men det får bli slik Hjulet vever.»
Nynaeve kjente en kald klump dypt nede i magen.
Måltidet ble avsluttet i taushet, og det var tre tause ryttere som passerte gjennom portene og red ut på veien til Caemlyn. Moiraines øyne gransket horisonten mot nordøst. Bak dem hutlet den sotflekkete byen seg sammen ved foten av Den Hvite Broen.
Elyas presset på over det flate, brune gresslandet. Det var som om han forsøkte å hente inn igjen den tiden de hadde tilbrakt hos Det Vandrende Folket. Han satte opp en fart sørover som fikk selv Bela til å bli takknemlig når tussmørket tyknet og de kunne hvile. Men selv om han hadde det travelt, tok han flere forholdsregler enn før. Om kvelden tente de bare bål hvis det lå tørr ved på bakken. Han ville ikke la dem bryte så mye som en kvist av et tre. Han skar bort torvflak og gjemte de små bålene i groper. Så snart maten var tilberedt, slukket han ilden og la torven på plass. De dro videre før det demret, men først finkjemmet han leirplassen for å være sikker på at de ikke etterlot seg noen spor. Han rettet til og med på steiner som hadde veltet og ugress som hadde bøyd seg. Alt ble gjort raskt og effektivt, men de dro aldri videre før han var tilfreds.
Perrin trodde ikke forholdsreglene ville hjelpe mot drømmer, men da han spekulerte på hva de kunne hjelpe mot, ønsket han at det bare var mot drømmer. Den første gangen spurte Egwene nervøst om Trollokene var tilbake, men Elyas ristet på hodet og presset dem videre. Perrin sa ingenting. Han visste at det ikke var Trolloker i nærheten, for ulvene luktet bare gress og trær og smådyr. Det var ikke frykt for Trolloker som drev Elyas, men noe annet som selv ikke Elyas var sikker på hva var. Ulvene visste ikke hva det var, men de merket vaktsomheten til Elyas og begynte å speide som om de ble forfulgt av fare og kunne vente bakhold over neste bakketopp.
Landet gikk over i lange, bølgende bakkekammer, for lave til å bli kalt åsrygger. Et seiglivet gressteppe som ennå var tørt etter vinteren og flekket av stinkende ugress, strakte seg ut foran dem og bølget litt i østavinden som ikke hadde møtt noen hindringer på femti fjerdinger. Det ble lenger og lenger mellom skogholtene. Solen steg motvillig og uten varme.
Mellom de lave dragene fulgte Elyas helst konturene i landet og unngikk høydene der det var mulig. Han snakket sjelden, og når han gjorde det…
