Elyas begynte å protestere, men Raen hastet allerede fra vogn til vogn og dunket på dørene der ingen var våkne. Da en av kjeleflikkerne kom med Bela, hadde alle i leiren stilt seg opp i sine fineste klær. De var et fargesprakende teppe som fikk Raen og Ilas røde og gule vogn til å virke nesten fargeløs. De store hundene streifet gjennom mengden med tungene ut av munnen, og lette ivrig etter noen som kunne klø dem bak ørene. Perrin og de andre måtte finne seg i håndtrykk etter håndtrykk og klem etter klem. Jentene som hadde danset hver natt, nøyde seg ikke med å ta ham i hånden, og klemmene deres fikk Perrin til å ønske at han ikke skulle dra likevel – til han husket at mange så på, og da fikk ansiktet hans nesten samme farge som Søkerens vogn.
Aram trakk Egwene til side. Perrin kunne ikke høre hva han hadde å si til henne over støyen fra alle som ville ta farvel, men hun ristet på hodet, først rolig, men mer bestemt etter som han begynte å gestikulere bedende. Ansiktet hans gikk over fra bedende til overtalende, men hun fortsatte å riste sta på hodet, og så kom Ila henne til unnsetning med noen skarpe ord. Skulende presset Aram seg gjennom mengden og vendte ryggen til avskjeden. Ila så nølende etter ham og var på nippet til å rope ham tilbake.
Da han hadde grepet hver hånd i leiren minst en gang og klemt hver jente minst to ganger, trakk mengden seg tilbake, slik at det ble en åpen plass rundt Raen og Ila og de tre gjestene.
«Dere kom i fred,» messet Raen. Han bukket høytidelig med hendene på brystet. «Dra videre i fred. Alltid vil våre leirbål ønske dere velkommen i fred. Løvets Vei er fred.»
«Fred være med dere til all tid,» svarte Elyas, «og med hele Det Vandrende Folket.» Han nølte og la til: «Jeg skal finne sangen, eller en annen skal finne sangen, men sangen vil bli sunget i år eller i et av årene som kommer. Som det en gang var, skal det igjen bli, i en verden uten ende.»
Raen blunket overrasket og Ila virket fullstendig befippet, men alle de andre kjeleflikkerne mumlet til svar: «En verden uten ende. En verden og en tid uten ende.» Raskt sa Raen og hans kone det samme som de andre.
Så var det virkelig tid for å dra. Et siste farvel, en siste formaning, et siste smil, og så var de på vei ut av leiren. Raen fulgte dem til dit skogen sluttet mens et par hunder boltret seg ved siden av ham.
«Jeg sier deg, min venn, du må være svært forsiktig. Denne dagen … Det er ondskap løs i verden, er jeg redd, og samme hva du prøver å gi inntrykk av, er du ikke så ond at den ikke vil sluke deg i en munnfull.»
«Fred være med deg,» sa Elyas.
«Og med deg,» svarte Raen trist idet han snudde og gikk tilbake.
Elyas skulte da han oppdaget det spørrende blikket til de to andre. «Det er ikke sånn at jeg tror på den tåpelige sangen deres,» knurret han. «Men det var vel ingen grunn å forkludre seremonien deres? Jeg sa jo at de setter stor pris på seremoniene sine.»
«Selvfølgelig,» sa Egwene mildt. «Ingen grunn til det.» Elyas snudde seg mumlende bort.
Da Skimmel, Vind og Bykser kom for å møte Elyas, tumlet de ikke omkring som hundene hadde gjort. Dette var et verdig møte mellom jevnbyrdige. Perrin fanget opp det som skjedde mellom dem.
Han skalv mens ulvene løp i forveien for å vokte. Det var Egwenes tur til å ri Bela, og han gikk ved siden av. Som vanlig ledet Elyas an i god, jevn fart.
Perrin ville ikke tenke på drømmen. Han hadde trodd at ulvene gjorde dem trygge.
Han tvang ulvene ut av hodet, og så blunket han forbauset. Han hadde ikke visst at han kunne gjøre det. Han bestemte seg for å ikke slippe dem inn igjen.
Egwene hadde fremdeles på seg perlesnoren Aram hadde gitt henne. I håret hadde hun en liten kvast av noe med ørsmå knallrøde blader, enda en gave fra den unge Tuatha’anen. Perrin var sikker på at Aram hadde forsøkt å overtale henne til å bli hos Det Vandrende Folket. Han var glad for at hun ikke hadde gitt etter, men han skulle gjerne sett at hun ikke fingret så ømt med perlene.
Til slutt sa han: «Hva snakket du og Ila om? Når du ikke danset med den langbeinte fyren, snakket du med henne som om dere hadde en eller annen hemmelighet.»
«Ila ga meg råd om det å være kvinne,» svarte Egwene fraværende. Han begynte å le, og hun sendte ham et illevarslende blikk som han ikke oppfattet.
«Råd! Ingen forteller oss hvordan vi skal være menn. Det er vi bare.»
