«Det,» sa Egwene, «er vel grunnen til at dere gjør en så elendig jobb ut av det.» Foran dem kaklet Elyas høyt.
Nynaeve stirret forundret nedover elva mot broen som glødet melkehvitt. Enda en legende, tenkte hun, og skottet på Vokteren og Aes Sedaien som red like foran henne.
Etter at hun fant Moiraine og Lan ved bredden av Arinelle morgenen etter Shadar Logoth, hadde det ikke vært mye konversasjon mellom henne og Aes Sedaien. De hadde selvfølgelig snakket sammen, men ikke om noe viktig, slik Nynaeve så det. For eksempel Moiraines forsøk på overtale henne til å dra til Tar Valon. Om nødvendig ville hun dra dit og lære av dem, men ikke på grunn av de argumentene Aes Sedaien la frem. Hvis Moiraine hadde brakt ulykke over Egwene og guttene …
Noen ganger spekulerte Nynaeve ufrivillig på hva en Klok kunne utrette med Den Ene Kraften. Men med én gang hun ble klar over hva hun tenkte på, etset raseriet bort tanken. Kraften var skitten. Hun ville ikke ha noe med den å gjøre. Hvis hun ikke måtte.
Det forbaskede kvinnfolket ville bare snakke om å ta henne med til Tar Valon for å lære henne opp. Moiraine ville ikke fortelle henne noe! Ikke for det at hun ville vite så mye.
«Hvordan har du tenkt å finne dem?» hadde hun spurt.
«Som jeg sa til deg,» svarte Moiraine uten så mye som et blikk bakover, «vil jeg vite det når vi nærmer oss de to som har mistet myntene.» Det var ikke første gang Nynaeve spurte, men Aes Sedaiens stemme var som et stille tjern, og samme hvor mange steiner Nynaeve kastet, nektet det å kruse seg. Blodet kokte i Den Kloke hver gang hun var utsatt for det. Moiraine fortsatte som om hun ikke kunne kjenne Nynaeves øyne i nakken; Nynaeve visste at hun måtte gjøre det, så hardt som hun stirret på Aes Sedaien. «Jo lenger tid som går, jo nærmere må vi komme, men før eller siden vil jeg vite det. Og han som fremdeles har merket, kan jeg følge over halve verden hvis det skulle bli nødvendig.»
«Og så? Hva har du planlagt etter at vi har funnet dem, Aes Sedai?» Hun trodde ikke et øyeblikk at Aes Sedaien ville være så oppsatt på å finne dem hvis hun ikke hadde en plan.
«Tar Valon, Kloke.»
«Tar Valon, Tar Valon. Det er alt du sier, og det er rett før jeg begynner å –»
«En del av undervisningen i Tar Valon, Kloke, vil lære deg å styre sinnet ditt. Du kan ikke gjøre noe med Den Ene Kraften når følelsene hersker over tankene dine.» Nynaeve åpnet munnen, men Aes Sedaien bare fortsatte. «Lan, jeg må snakke med deg et øyeblikk.»
De to stakk hodene sammen. Nynaeve satt igjen med en trassig mine. Hun hatet tanken på hvordan ansiktet hennes måtte se ut. Den trassige minen kom hver gang Aes Sedaien dreide spørsmålene over på et annet tema, gled behendig rundt fallgruber eller ignorerte Nynaeves rop til de endte i stillhet. Skulingen fikk henne til å føle seg som en ulydig jentunge foran Kvinnenes Krets. Den følelsen var ikke Nynaeve vant til, og Moiraines rolige smil gjorde den bare verre.
Hvis det bare hadde vært en måte å bli kvitt kvinnen på. Lan ville være mer omgjengelig på tomannshånd. En Vokter burde kunne takle problemene de kom til å møte, tenkte hun raskt, og så rødmet hun plutselig – men det var enten begge to eller ingen.
Og likevel gjorde Lan henne mer rasende enn Moiraine. Hun skjønte ikke hvordan han så lett greide å irritere henne. Han sa sjelden noe – noen ganger ikke mer enn et dusin ord på en dag – og han deltok aldri i noen av … diskusjonene med Moiraine. Han var mye borte fra de to kvinnene mens han speidet, men selv når han var i nærheten, holdt han seg litt for seg selv. Han så på dem som man ser på en duell. Nynaeve ønsket han ville slutte med det. Hvis det var en duell, hadde hun ikke fått inn noen fulltreffere, og det virket ikke som Moiraine var klar over at hun deltok i noen kamp. Nynaeve kunne gjerne vært foruten den tause tilskueren med de kjølige blå øynene.
Slik hadde mesteparten av reisen forløpt. Rolig, bortsett fra når sinnet løp av med henne. Noen ganger var det som om stemmen hennes knuste en glassklar stillhet. Landet rundt var rolig, og det var som om verden ventet et øyeblikk før den trakk pusten. Vinden klaget i tretoppene, men ellers var det stille. Vinden virket fraværende også, selv når den skar gjennom kappen rundt henne.
