«Ulver ser ikke det som er i trærne,» knurret Elyas. «Og nei, det var ikke noe slikt jeg ventet. Jeg sa jo at jeg ikke visste hva …» Langt mot vest steg en ny svart sky fra enda et skogholt og flakset sørover. De var for langt unna til å skjelne hver enkelt fugl. «Takk Lyset for at det ikke er noen stor flokk. De vet ikke noe. Selv ikke etter…» Han snudde seg og stirret bakover.
Perrin svelget. Selv etter drømmen, hadde Elyas ment. «Ikke stor?» sa han. «Hjemme ser vi ikke så mange ravner på et helt år.»
Elyas ristet på hodet. «I Grenselandene har jeg sett flokker på flere tusen ravner. Ikke ofte – det er skuddpremie på dem – men det har skjedd.» Han stirret fremdeles mot nord. «Vær stille.»
Da følte Perrin hvor anstrengende det var å strekke seg ut til de fjerne ulvene. Elyas ville at Skimmel og hennes følgesvenner skulle avslutte søket foran og haste tilbake for å undersøke landet bak dem. Det fra før magre ansiktet strammet seg og smalnet under anstrengelsen. Ulvene var så langt unna at Perrin ikke kunne føle dem.
Perrin fanget opp et svakt signal sørfra.
Elyas sank sammen og trakk pusten dypt. Bekymret speidet han over kanten, så mot nord, mens han mumlet.
«Tror du det er flere ravner bak oss?» spurte Perrin.
«Kanskje,» sa Elyas vagt. «Noen ganger gjør de slikt. Jeg vet om et sted vi kan nå før det blir mørkt. Selv om vi ikke når frem, må vi likevel gå helt til natten faller på, men vi kan ikke holde så god fart som jeg helst hadde villet. Vi må unngå å komme for nær ravnene foran oss. Men hvis de er bak oss også …»
«Hvorfor til det blir mørkt?» sa Perrin. «Hvilket sted? Er det beskyttet mot ravner?»
«Beskyttet mot ravner,» sa Elyas, «men altfor mange mennesker vet… Ravner vagler seg for natten. Vi trenger ikke være redd for at de skal finne oss i mørket. Må Lyset gi at ravner er alt vi har å frykte.» Med enda et blikk over kanten reiste han seg og vinket Egwene og Bela oppover. «Men det er ikke mørkt ennå. Vi må fortsette.» Han løp ned på den andre siden, og det var så vidt han ikke falt for hvert eneste steg. «Sett opp farten!»
Perrin fulgte etter, halvt løpende og halvt snublende.
Egwene kom over bakketoppen og sparket hælene i siden på Bela. Et lettet smil lyste opp ansiktet da hun så dem. «Hva er det som skjer?» ropte hun og drev den raggete hoppen fremover. «Da dere forsvant, trodde jeg… Hva var det som skjedde?»
Perrin sparte på ordene til hun nådde dem igjen. Han forklarte om ravnene og Elyas’ skjulested, men det var en usammenhengende historie. «Ravner,» sa hun halvkvalt. Hun avbrøt stadig historien med spørsmål han ikke alltid hadde svar på. De fikk ikke avsluttet historien før de nådde den neste høyden.
Som vanlig – hvis noe ved denne reisen kunne kalles normalt –skulle de gå rundt og ikke over, men likevel insisterte Elyas på at de måtte speide.
«Hadde du tenkt å bare slentre inn blant dem, gutt?» kommenterte han syrlig.
Egwene stirret på bakketoppen. Hun lot tungen gli over leppene som om hun ville bli med Elyas denne gangen, men samtidig ønsket hun å bli hvor hun var. Elyas var den eneste som ikke nølte.
Perrin lurte på om ravner noen ganger fløy to ganger over det samme stedet. Det skulle ta seg nydelig ut om de nådde bakketoppen samtidig som en ravneflokk.
På toppen løftet han hodet forsiktig til han så vidt kunne se utover. Han sukket lettet da han ikke så annet enn en treklynge mot vest. Ingen ravner var å se. Brått pilte en rev ut mellom trærne og løp for livet. Ravner veltet ned fra greinene etter den. Vingeslagene overdøvet nesten de desperate klynkene fra reven da den svarte vinden stupte ned og hvirvlet rundt den. Reven glefset etter dem, men de skjøt mot den som piler om og om igjen, og de svarte nebbene glinset vått. Reven løp tilbake mot trærne for å nå tryggheten i hiet. Den løp tungt, med hengende hode og blodig pels, og ravnene flakset rundt den, stadig flere på én gang, til den flaksende massen dekket reven. Så lettet ravnene like brått som de hadde dukket opp. De hvirvlet rundt og forsvant over det neste høydedraget i sør. Bare en forreven pelsklump var igjen av det som en gang hadde vært en rev.
Perrin svelget.
«Sett opp farten,» knurret Elyas. Han reiste seg, vinket til Egwene og begynte å løpe mot trærne uten å vente. «Sett opp farten, sinker!» ropte han over skulderen. «Sett opp farten!»
Egwene lot Bela galoppere over høyden, og tok dem igjen før de nådde bunnen av bakken. Det var ikke tid til noen forklaring, men hun så reven med det samme. Ansiktet ble hvitt som snø.
