Elyas nådde trærne og ventet mens han vinket dem fremover. Perrin snublet da han forsøkte å løpe fortere. Armene hvirvlet som vindmøller til han gjenvant balansen.
En enslig ravn flakset ut fra trærne. Den kom susende mot dem mens den skrek; og strøk mot sør. Perrin visste at det allerede var for sent, men likevel fomlet han etter slyngen i beltet. Mens han lette etter en stein i lommen, klappet ravnen sammen og deiset i bakken. Perrin ble stående og gape, og så fikk han se slyngen i hånden til Egwene. Hun smilte usikkert til ham.
«Stå ikke der og tell tærne deres!» ropte Elyas.
Med et rykk skyndte Perrin seg inn blant trærne, og så skvatt han til side for ikke å bli trampet ned av Egwene og Bela.
Langt mot vest, nesten ute av syne, virket det som en svart tåke lettet. Perrin enset at ulvene passerte i den retningen med kurs nordover, og han følte at de la merke til ravnene, uten å sette ned farten. Den mørke tåken hvirvlet nordover som om den forfulgte ulvene, men så stoppet den brått og flakset mot sør.
«Tror du de så oss?» spurte Egwene. «Vi var allerede inne blant trærne, var vi ikke? De kunne ikke se oss på den avstanden. Kunne de? Ikke så langt unna.»
«Vi så dem på den avstanden,» sa Elyas tørt. Perrin flyttet nervøst på seg, og Egwene trakk skremt pusten. «Hvis de hadde sett oss,» knurret Elyas, «ville de angrepet oss som de angrep reven. Bruk tankene hvis dere vil overleve. Frykten vil drepe dere hvis dere ikke kan styre den.» Det gjennomtrengende blikket hans holdt dem fast et øyeblikk. Til slutt nikket han. «De har dratt, og det bør vi også gjøre. Men hold slyngene klare. De kan komme til nytte igjen.»
Da de tok seg ut av treklyngen, dreide Elyas mer mot vest enn før. Perrin fikk nesten ikke puste. Det var som om de fulgte etter de siste ravnene de hadde sett. Elyas fortsatte utrettelig, og de kunne ikke gjøre annet enn å følge etter. Og dessuten visste han om en trygg plass. Et eller annet sted. Sa han.
De løp til neste rygg, ventet til ravnene lettet, løp videre, ventet, løp igjen. Den jevne farten hadde vært trettende nok, men nå ble alle andre enn Elyas utslitt av å løpe i rykk og napp. Perrin hev etter pusten og gulpet luft de få øyeblikkene han kunne legge seg ned på en bakketopp. Elyas måtte ta seg av speidingen. Bela hang med hodet, og neseborene dirret hver gang de stoppet. Frykten pisket dem videre, og Perrin visste ikke om han greide å styre den. Han ønsket bare at ulvene skulle fortelle hva som var bak dem, hvis det var noe der, uansett hva.
Foran dem var det flere ravner enn Perrin noen gang ønsket å se igjen. Til venstre og høyre bølget de opp, og mot sør. Et dusin ganger nådde de et skjulested i en lund eller den skrøpelige beskyttelsen i en skråning bare øyeblikket før ravnene gled over himmelen. En gang da solen hadde passert middagshøyden, sto de i åpent lende, fastfrosset som statuer, en kvartfjerding fra nærmeste skjulested, mens hundre av Den Mørkestes fjærkledde spioner flakset forbi en halvfjerding mot øst. På tross av vinden piplet svetten nedover Perrins ansikt helt til den siste svarte skapningen krympet til en flekk og forsvant. Han hadde ikke lenger tall på etternølerne de hadde felt med slyngene sine.
Ravnene hadde etterlatt seg mer enn nok bevis på at frykten var vel begrunnet. Kvalm så han hvordan en kanin var blitt revet i filler. Det øyeløse hodet sto rett opp, mens resten – bein og innvoller – var slengt i en sirkel rundt. Og fugler som var spiddet til en formløs fjær-haug. Og enda to rever.
Han husket noe Lan hadde sagt. Alle tjenerne til Den Mørkeste fant glede i å drepe. Den Mørkestes makt er døden. Og hvis ravnene fant dem? Nådeløse øyne skinnende som svarte perler. Hoggende nebb hvirvlende rundt dem. Sylkvasse nebb som drakk blod. Hundre av dem.
