Elyas så på Perrin igjen, men sa ikke noe. Han måtte vite det, men han sa ikke noe. Da Perrin vendte seg mot Egwene igjen, måtte han blunke bort varme tårer. Han rørte øksa og lurte på om han hadde mot nok. I det aller siste øyeblikket, når ravnene stupte, når alt håp var ute, ville han ha mot nok til å skåne henne for en død som revens?
Foran dem virket det plutselig som om ravnene forsvant. Fremdeles kunne Perrin skimte mørke, tåkeaktige skyer mot øst og vest, men foran … ingenting.
Brått skalv han av kulde, en kjølig, ren sitring som om han hadde jumpet ut i Vinkilden midt på vinteren. Noe rislet gjennom ham og tok med seg litt av utmattelsen, litt av stølheten i beina, litt av brannen i strupen. Det etterlot seg… noe. Han kunne ikke si hva, men noe føltes annerledes. Snublende stoppet han og kikket seg redd omkring.
Elyas så på ham, så på dem alle, med et glimt i øyet. Perrin skjønte at Elyas visste hva det var, men han bare så på dem.
Egwene tøylet Bela og kikket usikkert rundt seg, halvt undrende og halvt engstelig. «Det er … rart,» hvisket hun. «Det føles som om jeg har mistet noe.» Selv hoppen hadde løftet hodet, og neseborene vibrerte som om hun så vidt luktet nyslått høy.
«Hva … hva var det?» spurte Perrin.
Elyas kaklet så skuldrene ristet. Han bøyde seg skjelvende frem og hvilte hendene på knærne. «Vi er i sikkerhet, det er det det er. Vi greide det, forbaskede tosker. Ingen ravner kommer til å krysse den linjen … i hvert fall ikke en som ser med Den Mørkestes øyne. Trolloker må piskes over, og noe fryktelig må tvinge Myrddraalen til å piske dem. Heller ingen Aes Sedai. Den Ene Kraften virker ikke her. De kan ikke øse av Den Sanne Kilden. Kan ikke engang røre Kilden. Det er som den er forsvunnet. Får dem til å klø innvendig. Gir dem skallebank som etter en syvdagers fest. Men for oss betyr det trygghet.»
Først syntes Perrin landet var akkurat som de bølgende høydedragene de hadde krysset hele dagen. Så merket han grønne spirer i gresset. Ikke mange, og de måtte kjempe, men flere enn han hadde sett noe annet sted. Det var ikke så mye ugress der heller. Han kunne ikke forestille seg hva det var, men det var… noe med dette stedet. Og det Elyas sa, rørte ved et minne.
«Hva er det?» spurte Egwene. «Jeg føler… Hva er dette for et sted? Jeg tror ikke jeg liker det.»
«En
«Bare en legende,» stammet Perrin. I fortellingene var lønnhagene alltid en trygg havn, et sted å skjule seg, enten det var for Aes Sedaier eller for krypene til Alle Løgners Far.
Elyas rettet ryggen. Om han ikke akkurat var uthvilt, var det vanskelig å se at han hadde løpt nesten hele dagen. «Kom igjen. Vi bør komme oss lenger inn i denne legenden. Ravnene vil ikke følge etter, men de kan se oss så nær kanten, og det er nok av dem til å vokte hele området. La dem bare holde på å jage.»
Nå da Perrin hadde stoppet, ville han gjerne bli akkurat der han var. De skjelvende beina tryglet om å få hvile i en uke. At han hadde følt seg oppkvikket, var rent forbigående, nå var trettheten og stølheten tilbake. Han tvang seg til å ta ett skritt, og enda ett. Det ble ikke lettere, men han kreket seg videre. Egwene viftet med tømmene for å få Bela til å fortsette. Elyas småløp uanstrengt av gårde, men gikk over til gangfart da han skjønte at de andre ikke greide å holde følge. Rask gange.
«Hvorfor – blir vi ikke her?» peste Perrin. Han pustet gjennom munnen, og tvang ordene ut mellom skjelvende åndedrag. «Hvis det virkelig er – en lønnhage. Her er vi trygge. Ingen Trolloker, ingen Aes Sedaier. Hvorfor – blir vi ikke bare her – til alt er over?»
«Hvor lang tid vil det ta?» Elyas kikket over skulderen med et hevet øyebryn. «Hva har du tenkt å spise? Gress, som hesten? Og dessuten er det andre som kjenner til stedet, og ingenting holder mennesker ute, selv ikke de mest fordervede. Og det er bare ett sted hvor det ennå finnes vann.» Han rynket pannen bekymret mens han dreide seg rundt og gransket landet. Da han var ferdig, ristet han på hodet og mumlet for seg selv. Perrin følte at han kalte på ulvene.
Perrin ville stønnet hvis han hadde hatt pust til det.
