Verdens Øye полностью

Brått ble bildet feid bort av andre bilder, og hvert av dem var tydelig et øyeblikk før de dreide rundt og gled over i et annet. Ulvene hadde funnet ravner mot nord. Skrikende fugler sank og steg og sank igjen, og nebbene drakk blod i hvert stup. Snerrende ulver spratt til siden, hoppet, vred seg i luften og glefset. Igjen og igjen kjente Perrin smaken av fjær og flaksende ravner som ble knust levende. Han kjente smerten fra gapende flenger over hele kroppen. Desperat skjønte han at selv ikke hans største anstrengelse var nok, men han ville ikke gi opp. Med ett hvirvlet ravnene rundt med et siste rasende skrik til ulvene. Ulver døde ikke like lett som rever, og de hadde et oppdrag. Etter noen svarte vingeslag var de borte, mens noen få svarte fjær dalte ned over deres døde. Vind slikket et sår på den venstre frampoten. Det var noe galt med et av øynene til Bykser. Skimmel samlet de andre uten å bry seg om sårene sine, og så la de ut på en smertefull ferd i den retningen ravnene hadde fløyet. Blodet kaket pelsen. Vi kommer. Men det kommer farer før oss.

Mens han snublet og småløp, vekslet Perrin blikk med Elyas. Mannens gule øyne var uttrykksløse, men han visste hva som hadde skjedd. Han sa ingenting; voktet bare på Perrin og ventet, mens han uten synlig anstrengelse holdt farten.

Han venter på meg. Venter på at jeg skal innrømme at jeg føler ulvene.

«Ravner,» peste Perrin motvillig. «Bak oss.»

«Han hadde rett,» hvisket Egwene. «Du kan snakke med dem.»

Perrins føtter kjentes som jernklumper i enden av påler, men han forsøkte å bevege dem fortere. Han ønsket bare å løpe fra øynene deres, løpe fra ravnene, løpe fra ulvene, men mest av alt, løpe fra Egwenes øyne. Nå visste hun hva han var. Hva er du? Besmittet, må Lyset blinde deg! Forbannet!

Strupen brant som den aldri hadde gjort av å puste inn røyken i mester Luhhans smie. Han vaklet og hang i Egwenes stigbøyle til hun steg av. Hun dyttet ham opp i salen og overhørte protestene om at han kunne fortsette. Hun løftet skjørtene med den ene hånden og begynte å løpe, men det varte ikke lenge før hun klynget seg til stigbøylen med den andre hånden, og like etterpå steg han av. Beina skalv under ham, men han løftet Egwene i salen, og hun var for sliten til å krangle.

Elyas ville ikke saktne farten. Han jaget dem videre, skjelte dem ut og holdt dem nær ravnene som fløy sørover. Perrin fryktet at en av fuglene skulle se bakover. «Fortsett, sinker! Hvis de når oss igjen, går det ikke bedre med dere enn med reven. Husker dere reven med innvollene over hodet?» Egwene svaiet i salen og spydde høylytt. «Jeg tenkte nok at dere ville huske det. Fortsett bare en stund til. Det er alt. Bare litt til. Brenne dere, jeg trodde bondeknøler var utholdende. Arbeider hele dagen og danser hele natten. Sover hele dagen og sover hele natten, ser det ut for meg. Få fart på føttene!»

De begynte å løpe ned fra bakketoppene samtidig som den siste ravnen forsvant over den neste haugen, og nå ventet de ikke engang på at de siste etternølerne skulle flakse ut av syne. En fugl som ser seg bakover. Ravner fløy øst og vest for dem mens de hastet over de åpne områdene imellom. Én fugl er alt som skal til.

Ravnene nærmet seg raskt bak dem. Skimmel og de andre ulvene arbeidet seg rundt dem og nærmet seg uten å stoppe for å slikke sårene. De hadde lært å følge med på himmelen. Hvor nær? Hvor lenge til? Ulvene hadde ikke samme begrep om tid som mennesker, de hadde ingen grunn til å dele døgnet i timer. Årstidene var nok for dem, og lyset og mørket. De trengte ikke mer. Til slutt så Perrin for seg et bilde av hvor solen ville stå når ravnene nådde dem igjen. Han kikket over skulderen mot den synkende solen og slikket seg over leppene med en tørr tunge. Om en time, kanskje mindre, ville ravnene være over dem. En time, og det var to timer til solnedgang, minst to timer til det ble mørkt.

Vi dør med solnedgangen, tenkte han og vaklet mens han løp. Slaktet som reven. Han fingret med øksa, og så grep han etter slyngen. Den ville være til mer nytte. Men likevel ikke nok. Ikke mot hundre ravner, hundre bevegelige mål, hundre hoggende nebb.

«Det er din tur til å ri, Perrin,» sa Egwene trett.

«Om en liten stund,» peste han. «Jeg er fremdeles god for en fjerding.» Hun nikket og ble sittende i salen. Hun er sliten. Skal jeg fortelle henne det? Eller la henne tro at vi ennå har en mulighet? En time med desperat håp, eller en time med fortvilelse?