Det lot til at Paitr tok trusselen alvorlig. Ansiktet hans bleknet. «Jeg… jeg hørte hva som skjedde i Fire Konger. Litt av det i alle fall. Rykter sprer seg. Vi har våre metoder. Men det er ingen som har satt en felle for dere her. Jeg er alene, og… jeg ville bare snakke.»
«Om hva?» spurte Matt i samme øyeblikk som Rand sa: «Vi er ikke interessert.» De så på hverandre, og Matt trakk på skuldrene. «Vi er ikke interessert,» sa han.
Rand gulpet i seg resten av melken og stappet skalken fra sin halvdel av brødet i lommen. Pengene deres var nesten brukt opp, og skalken ville kanskje bli deres neste måltid.
Hvordan skulle de komme seg ut av vertshuset? Hvis Paitr oppdaget at Matt nesten var blind, ville han fortelle det til andre … andre Mørkefrender. En gang hadde Rand sett en ulv skille en vanskapt sau fra resten av flokken. Det var andre ulver i nærheten, og han kunne hverken forlate flokken eller få skutt en velrettet pil mot ulven. Da sauen var alene, brekte den sanseløs av skrekk og humpet bortover på tre bein. Som ved trolldom ble den jagende ulven til ti stykker. Minnet om det fikk magen til å velte seg. Men de kunne heller ikke forbli her. Selv om Paitr snakket sant og var alene, hvor lenge ville han være det?
«På tide å dra, Matt.» Han holdt pusten. Idet Matt begynte å reise seg, dro han Paitrs blikk mot seg ved å lene seg frem og si: «La oss være i fred, Mørkefrende. Jeg sier det igjen. La-oss-være-i-fred.»
Paitr svelget hardt og presset seg bakover i stolen, blek og blodløs i ansiktet. Det fikk Rand til å tenke på en Myrddraal.
Da Paitr så mot Matt igjen, sto Matt oppreist, og fomlingen hadde gått ubemerket hen. Raskt slengte Rand sine egne salvesker og resten av utstyret over skuldrene. Han forsøkte å la kappen skjule sverdet mens han gjorde det. Kanskje Paitr kjente til det. Kanskje Godd hadde fortalt det til Ba’alzamon, og Ba’alzamon hadde fortalt det videre til Paitr, men han trodde ikke det. Han trodde Paitr bare hadde noen vage ideer om hva som hadde skjedd i Fire Konger. Det var derfor han var så redd.
Den forholdsvis lyse konturen av døren hjalp Matt med å finne veien. Det gikk ikke raskt, men fort nok til at det ikke virket unaturlig. Rand fulgte tett etter mens han tigget taust om at vennen ikke måtte snuble. Han var takknemlig for at Matt hadde klar bane uten bord og stoler i veien.
Bak ham spratt Paitr plutselig opp. «Vent,» sa han desperat. «Dere må vente.»
«La oss være i fred,» sa Rand uten å snu seg. De var nesten ved døren, og Matt hadde ennå ikke trådt feil.
«Bare hør på meg,» sa Paitr. Han la en hånd på Rands skulder for å stoppe ham.
Bildene kvernet i hodet. Trolloken Narg som angrep ham hjemme. Myrddraalen som truet ham i Løven og Kronhjorten i Baerlon. Halvmenn overalt, Skyggere som jaget dem til Shadar Logoth, som kom for å ta dem i Hvitebro, overalt var det Mørkefrender. Han hvirvlet rundt med knyttet neve. «Jeg sa at du skulle la oss være i fred.» Neven traff Paitr rett over nesen.
Mørkefrenden ramlet på baken. Han satt på gulvet og stirret opp på Rand. Blodet dryppet fra nesen. «Dere slipper ikke unna,» spyttet han sint. «Samme hvor sterke dere er, er Mørkets Mektige Herre sterkere. Skyggen kommer til å sluke dere!»
Noen gispet lenger inne i storstua, og et kosteskaft klapret i gulvet. Den gamle mannen med sopelimen hadde endelig hørt noe. Han stirret storøyd på Paitr. Blodet forsvant fra det rynkete ansiktet, og munnen beveget seg, men ingen lyder kom ut. Paitr stirret tilbake et øyeblikk, og så skrek han en forbannelse og spratt opp. Han styrtet ut av vertshuset som om han hadde sultne ulver i hælene. Den gamle mannen rettet oppmerksomheten mot Rand og Matt, men han virket ikke mindre redd for dem.
Rand geleidet Matt ut av vertshuset og ut av landsbyen så fort han kunne. Hele tiden spisset han ørene etter rop og skrik som aldri kom.
«Blod og aske,» knurret Matt, «de er alltid der, alltid i hælene på oss. Vi greier aldri å unnslippe.»
«Nei, det er de ikke,» sa Rand. «Hvis Ba’alzamon hadde visst hvor vi var, ville han ikke overlatt jobben til den fyren. Det hadde vært en annen Godd og tyve-tredve håndlangere. De leter fremdeles, men de får ikke vite noe før Paitr forteller det til dem, og kanskje han virkelig er alene. For alt vi vet, må han kanskje dra helt til Fire Konger.»
«Men han sa –»
«Jeg er likeglad.» Han var ikke sikker på hvilken «han» Matt mente, men det forandret ikke noe. «Vi har ikke tenkt å vente til de når oss igjen.»
De fikk skyss seks korte strekninger den dagen. En bonde fortalte at en gammel tullebukk i vertshuset ved Sheran påsto det var Mørkefrender i landsbyen. Bonden lo så han nesten ikke kunne snakke, og han måtte stadig tørke tårene. Mørkefrender i Sheran! Det var den beste historien han hadde hørt siden Ackley Farren drakk seg full og tilbrakte natten på vertshustaket.
