Matt spiste sakte for å nyte hver bit, men han mumlet om lyset fra lampene. Etter en stund fant han frem skjerfet han hadde fått av Alpert Mull. Han festet det rundt pannen og trakk det så langt ned at det nesten skjulte øynene. De fikk noen blikk Rand helst ville unngått. Han tømte skålen raskt mens han maste for å få Matt til å gjøre det samme. Så spurte han mester Allvin etter rommet.
Vertshusholderen virket forbauset over at de trakk seg tilbake så raskt, men han sa ikke noe. Han hentet et lys og viste vei gjennom et virvar av ganger, til de nådde et lite rom med to smale senger i en avsides krok av vertshuset. Da han forlot dem, slapp Rand byltene sine ved siden av sengen, slengte kappen over en stol og la seg rett på sengeteppet med alle klærne på. Klærne var fremdeles våte og ubehagelige, men han ville være forberedt på å flykte. Han lot sverdet henge i beltet og sov med hånden på hjaltet.
Et hanegal rev ham opp fra søvnen neste morgen. Han lå der og så daggryet lyse opp vinduet mens han lurte på om han våget å sove litt til. Sove når det var lyst og de kunne dra videre. Et gjesp fikk kjevene til å knake.
«Hei,» utbrøt Matt, «jeg kan se!» Han satt oppreist i sengen og myste rundt seg. «Litt, i alle fall. Ansiktet ditt er ennå litt utydelig, men jeg kan se hvem du er. Jeg visste det kom til å gå bra. Innen kvelden kommer jeg til å se bedre enn deg igjen.»
Rand spratt opp fra sengen. Han klødde seg mens han sopte opp kappen. Klærne var krøllete etter å ha tørket på kroppen mens han sov, og de klødde. «Vi sløser bort dagslyset,» sa han. Matt karet seg opp like raskt, og han klødde også.
Rand kjente seg opplagt. De var en dag unna Fire Konger, og ingen av Godds menn hadde vist seg. En dag nærmere Caemlyn hvor Moiraine ventet på dem. Hun måtte være der. De trengte ikke bekymre seg over Mørkefrender når de traff Aes Sedaien og Vokteren igjen. Det var rart å glede seg sånn til å treffe en Aes Sedai.
Mens de satt og spiste innerst i storstua, kom en ung mann inn. Han så ut som en landsbygutt, og spankulerte freidig inn og snurret en hatt med pyntefjær på fingeren. Den eneste andre personen i rommet var en gammel mann som sopte gulvene, og han kikket ikke opp fra sopelimen. Den unge mannens øyne gled ubekymret over rommet, men da de landet på Rand og Matt, ramlet hatten av fingeren. Han stirret på dem et helt minutt før han bøyde seg og snappet hatten opp fra gulvet. Han stirret litt mer mens han fingerkjemmet de tykke mørke krøllene. Til slutt slepte han med seg føttene mot bordet deres.
Han var eldre enn Rand, men han ble stående og se usikkert ned på dem. «Har dere noe imot at jeg setter meg?» Med det samme svelget han som om han hadde sagt noe galt.
Rand trodde han kanskje håpet å få litt av frokosten deres, selv om det virket som om han kunne kjøpe mat selv. Det var broderier rundt kragen på den blåstripete skjorten og rundt hele kanten på den mørkeblå kappen. Så vidt Rand kunne se, hadde lærstøvlene aldri vært nær noe arbeid som kunne ha skrapet dem opp. Han nikket mot en stol.
Matt stirret på fyren da han trakk en stol bort til bordet deres. Rand kunne ikke avgjøre om han skulte eller forsøkte å se bedre, men uansett var Matts strenge blikk virkningsfullt. Den unge mannen frøs fast halvveis nede i stolen, og satte seg ikke før Rand nikket igjen.
«Hva er navnet ditt?» spurte Rand.
«Navnet mitt? Mitt navn. Ah … kall meg Paitr.» Øynene flakket nervøst. «Ah … dette er ikke min idé, forstår dere. Jeg må gjøre det. Jeg ville ikke, men de tvang meg. Dere må forstå det. Jeg –»
Rand begynte å kjenne magen knyte seg, da Matt knurret: «En Mørkefrende.»
Paitr skvatt til og løftet seg halvveis opp fra stolen mens han stirret rundt seg som om det var femti stykker der som kunne høre ordene. Den gamle mannen sto fortsatt bøyd over sopelimen og konsentrerte seg om gulvet. Paitr satte seg igjen og kikket usikkert fra Rand til Matt og tilbake. Svetten perlet på overleppen. Beskyldningen var voldsom nok til at hvem som helst ville begynne å svette, men han protesterte ikke med et ord.
Rand ristet sakte på hodet. Etter kontakten med Godd visste han at Mørkefrender ikke nødvendigvis hadde Dragens Hoggtann tatovert over pannen, men hvis de så bort fra klærne, kunne Paitr ha glidd rett inn i Emondsmark. Det var ingenting ved ham som vitnet om mord eller verre saker. Ingen ville ha sett to ganger på ham. I det minste hadde Godd vært… annerledes.
«La oss være i fred,» sa Rand. «Og be vennene dine la oss være i fred. Vi vil ikke ha noe av dem, og de får ikke noe av oss.»
«Hvis ikke,» la Matt rasende til, «skal jeg avsløre deg som det du er. Så får du se hva landsbyvennene dine mener om det.»
Rand håpet han ikke mente det. Det ville bety like mye bråk for dem som for Paitr.
