Flammene i Ba’alzamons ansikt varmet opp rommet til luften ble tykk flytende. «Levende eller død, yngling, du er min. Graven tilhører meg. Lettere død, men bedre levende. Bedre for deg, yngling. De levende har som regel mer makt.» Godd laget en utydelig lyd igjen. «Ja, min lydige hund. Her er din belønning.»
Rand snudde seg mot Godd tidsnok til å se kroppen smuldre og bli til støv. Et øyeblikk var det et uttrykk av opphøyd glede i det forbrente ansiktet, men det ble til skrekk i siste øyeblikk. Det var som om han hadde sett noe han ikke ventet. Godds tomme fløyelsplagg dalte ned mot stolen og asken på gulvet.
Da han snudde seg igjen, var Ba’alzamons hånd blitt en knyttneve. «Du er min, yngling, levende eller død. Verdensøyet vil aldri tjene deg. Jeg merker deg som min.» Neven åpnet seg, og en flammekule fløy ut. Den traff Rand i ansiktet, eksploderte, brant.
Rand satte seg opp i mørket. Vannet dryppet gjennom kappene og ned på ansiktet. Han kjente på ansiktet med en skjelvende hånd. Huden føltes øm og solbrent.
Med ett gikk det opp for ham at Matt stønnet og vred seg i søvne. Han ristet i vennen, og Matt våknet med et klynk.
«Øynene mine! Åh, Lys, øynene mine! Han tok øynene mine!»
Rand holdt ham inntil seg og vugget ham mot brystet som om han var et barn. «Alt er i orden, Matt. Du er i orden. Han kan ikke skade oss. Vi lar ham ikke skade oss.» Han kjente at Matt skalv og hørte at han hulket inn i jakken. «Han kan ikke skade oss,» hvisket han, og ønsket at han kunne tro det.
Like før morgengry løste regnet seg opp. Det siste duskregnet ga seg da det grydde av dag, men de gjenværende skyene virket truende til langt utpå morgenkvisten. Så blåste det opp, og vinden feide bort skyene foran en sol uten varme og trengte gjennom de dryppende våte klærne. De hadde ikke sovnet igjen, men utkjørte la de kappene over skuldrene og begynte å snuble sløvt østover mens Rand leide Matt. Etter en stund var Matt til og med bra nok til å klage over hva regnet hadde gjort med buestrengen. Men Rand ville ikke stoppe, ikke ennå, for å la ham bytte den ut med en tørr buestreng fra lommen.
De kom til en ny landsby like etter middag. Rand skalv enda mer ved synet av de lune mursteinshusene og røyksøylene fra skorsteinene, men han ledet Matt gjennom skogen og over markene sør for byen. På et gjørmete jorde sto en enslig bonde og spadde, og det var det eneste mennesket han fikk øye på. Rand huket seg sammen mellom trærne og passet på at han ikke fikk se dem. Bonden rettet all oppmerksomhet mot arbeidet, men Rand holdt øye med ham til han forsvant av syne. Hvis noen av Godds menn fremdeles levde, ville de kanskje tro at han og Matt hadde tatt sørveien ut av Fire Konger, siden ingen i denne landsbyen hadde sett guttene. De fant veien igjen på den andre siden av landsbyen. Etter som de gikk ble klærne tørrere, selv om det fortsatt dampet av dem.
En time senere fikk de skyss med en bonde med en halvtom høy-vogn. Rand ble totalt overrumplet mens han gikk og bekymret seg over Matt. Matt beskyttet øynene mot solen med den ene hånden. Selv om ettermiddagslyset var svakt, myste han gjennom smalnede øyelokk og mumlet stadig om hvor sterkt lyset var. Da Rand hørte knirkingen fra vognen, var det allerede for sent. Siden gjørmeveien dempet lydene, var vognen med tospannet bare femti alen bak dem da kusken fikk øye på dem.
Til Rands overraskelse stoppet han og tilbød skyss. Rand nølte, men det var for sent å gjemme seg, og bonden ville kanskje huske dem bedre om de takket nei. Han hjalp Matt opp på setet ved siden av bonden, og klatret selv opp bak.
Alpert Mull var en traust mann med firkantet ansikt og firkantete hender, begge deler furet av bekymringer og hardt arbeid. Han ville bare ha noen å snakke med. Kuene ga ikke lenger melk, hønsene hadde sluttet å legge egg, og det fantes ikke beitemarker som fortjente navnet. For første gang i manns minne måtte han kjøpe høy, og en halv vogn var alt han fikk av «Gamle Bain». Han undret seg på om det var noen mulighet for å få noen avling høy på sine egne marker i år, eller avling av noe slag i det hele tatt.
«Dronningen burde gjøre noe, må Lyset skinne over henne,» mumlet han og banket knokene respektfullt, men åndsfraværende mot pannen. Han så knapt på Rand og Matt, men da han slapp dem av ved krøtterstien som førte opp til gården, nølte han et øyeblikk. Han snakket nesten til seg selv: «Jeg vet ikke hva dere flykter fra, og jeg vil ikke vite det. Jeg har kone og barn. Dere forstår? Min familie. Dette er ikke tiden for å hjelpe fremmede.»
Matt forsøkte å stikke hånden under jakken, men Rand grep håndleddet hans. Han sto i veien og så på mannen uten å si noe.
