«Hvis jeg var et godt menneske,» sa Mull, «ville jeg tilby to klissvåte gutter ildstedet mitt slik at de kunne få tørket seg og bli varme. Men det er harde tider, og fremmede … Jeg vet ikke hva dere flykter fra, og jeg vil ikke vite det. Dere forstår? Min familie.» Med ett trakk han to mørke og tykke, lange ullskjerf opp av lommene. «Det er ikke mye, men ta dem. Tilhører guttene mine. De har flere. Dere kjenner ikke meg, forstår dere? Det er harde tider.»
«Vi har aldri sett deg,» sa Rand da han tok imot skjerfene. «Du
Bonden ble først forbauset, så takknemlig. Han samlet tømmene og dreide hestene mot den smale veien. Før han hadde fullført svingen, begynte Rand å leie Matt videre nedover Caemlynveien.
Vinden ble kaldere da tussmørket nærmet seg. Matt begynte å spørre grettent om når de skulle stoppe, men Rand trakk ham med seg. Han lette etter bedre ly enn en flekk under noen busker. Klærne var fremdeles fuktige, og vinden ble stadig kaldere. Han var ikke sikker på om de ville overleve enda en natt ute. Natten falt på uten at han fant noe. Iskald vind rev og slet i kappen. Men endelig skjelnet han noen lys i mørket. En landsby.
Hånden gled ned i lommen og kjente etter myntene. Mer enn nok til et rom og et måltid til dem begge. Komme inn fra den kalde natten. Hvis de ble værende ute i vinden og kulden med våte klær, ville den som fant dem, bare finne to lik. Men de måtte ikke tiltrekke seg mer oppmerksomhet enn nødvendig. Han kunne ikke spille fløyte, og med øynene sine kunne Matt i hvert fall ikke sjonglere. Han grep Matts hånd igjen og begynte å gå mot de lokkende lysene.
«Når skal vi stoppe?» spurte Matt igjen. Han myste med hodet skutt frem, og Rand var ikke sikker på om Matt kunne se ham, langt mindre landsbyen.
«Når vi kommer til et varmt sted,» svarte han.
Gatene var opplyst av lys fra vinduene i husene, og folk gikk rundt uten å bekymre seg om hva som kunne skjule seg i mørket. Det eneste vertshuset var en stor og uregelmessig bygning på én etasje, og det så ut som om klynger av rom var bygd på gjennom årene uten noen spesiell plan. Hoveddøren åpnet seg for å slippe ut en mann, og en latterbølge rullet etter ham.
Rand frøs til i gaten mens den fordrukne latteren fra Den Dansende Kusk ga gjenlyd i hodet hans. Han iakttok mannen som subbet ned gaten med ustøe skritt, og så pustet han dypt og åpnet døren. Han passet på at kappen skjulte sverdet. Latteren vasket over ham.
Lamper som hang fra det høye taket lyste opp rommet, og han kunne straks både se og føle hvordan dette vertshuset skilte seg fra Saml Hakis vertshus. Blant annet var det ikke noe fylleskrål her. Rommet var fullt av bønder og landsbyfolk, og om de ikke var helt edru, var det ikke langt unna. Latteren var ekte, selv om den virket litt krampaktig. De lo for å glemme bekymringene sine, men det var ekte munterhet i latteren også. Selve storstua var ren og hyggelig, og det brølte varmt i det store ildstedet på den andre siden. Smilene til serveringsdamene var like varme som ilden, og når de lo, kunne Rand se at det var fordi de ville det.
Vertshusholderen var like ren som vertshuset, og med et skinnende hvitt forkle rundt den store magen. Rand var glad for å se at han var en velfødd mann; han tvilte på om han noen gang kunne stole på en mager vertshusholder igjen. Han het Rulan Allvin – et godt tegn, mente Rand, det klang av Emondsmark – og han gransket dem både opp og ned før han nevnte noe om betaling på forskudd.
«Ikke for å antyde at dere er av den sorten, forstå meg rett, men det er folk på veiene i dag som ikke tar betalingen så tungt når morgenen kommer. Virker som det er mange unge karer på vei til Caemlyn.»
Rand var ikke fornærmet, så fuktig og sjasket som han var. Men da mester Allvin nevnte prisen, sperret han opp øynene, og Matt hostet som om han hadde fått noe i vrangstrupen.
Dobbelthaken skalv da verten ristet beklagende på hodet, men det virket som han var vant til det. «Det er harde tider,» sa han resignert. «Det er ikke så mye å få tak i, og det som finnes, koster fem ganger så mye som det pleide. Og enda mer vil det koste neste måned, merk mine ord.»
Rand fant frem pengene og kikket på Matt. Matt strammet munnen sta. «Vil du sove under en hekk?» spurte Rand. Matt sukket og tømte lommene motvillig. Da de hadde betalt, skar Rand en grimase da han så hvor lite de hadde igjen.
Ti minutter senere spiste de stuing ved et hjørnebord nær ildstedet, og de skyflet stuingen opp i skjeene med brødbiter. Porsjonene var ikke så store som Rand hadde ønsket, men de var varme og fylte magen. Varmen fra ilden sev sakte inn i ham. Han lot som om han så ned på skålen, men han voktet på døren. De som gikk inn eller ut, lignet alle på bønder, men det var ikke nok til å roe nervene.
