Rand og Matt hadde vandret gjennom enda to landsbyer før solen gikk ned. Landsbyfolket sto i klynger og snakket med hverandre mens de kikket på den jevne strømmen som passerte. Ansiktene var ikke vennligere enn ansiktene til bøndene, vognførerne eller Dronningens Garde. Alle disse fremmede var på vei for å se den uekte Dragen. Tosker som ikke hadde vett til å bli der de hørte hjemme. Kanskje var de tilhengere av den uekte Dragen. Kanskje til og med Mørkefrender. Om det var noen forskjell på de to.
Da kvelden kom, begynte strømmen å løse seg opp ved den andre landsbyen. De få som hadde penger, forsvant inn i vertshuset, selv om de måtte krangle seg inn, og andre begynte å lete etter egnede busker eller jorder uten hunder. I tussmørket hadde han og Matt Caemlynveien for seg selv. Matt begynte å snakke om å finne en ny høystakk, men Rand insisterte på å fortsette.
«Så lenge vi kan se veien,» sa han. «Jo lenger vi går før vi stopper, jo lenger foran dem er vi.»
Argumentet var godt nok for Matt. Han kikket jevnlig over skulderen, men økte farten. Rand måtte henge i for å holde følge.
Natten tyknet til, og det var bare svakt måneskinn. Matts krefter dabbet av, og han begynte å klage igjen. Verkende knuter dannet seg i leggene til Rand. Han sa til seg selv at han hadde gått lenger på en hard arbeidsdag på gården sammen med Tam, men samme hvor ofte han gjentok det, kunne han ikke få seg til å tro på det. Han bet tennene sammen og lot seg ikke merke med smerten. Han ville ikke stoppe.
Med Matts klaging og han selv som konsentrerte seg om hvert eneste skritt, var de nesten fremme i landsbyen før han så lysene. Han stavret noen skritt til og stoppet. Med ett ble han klar over den brennende følelsen i føttene og oppover beina. Han trodde han hadde gnagsår på den høyre foten.
Da han så lysene fra landsbyen, sank Matt ned på kne med et stønn. «Kan vi stoppe nå?» peste han. «Eller vil du finne et vertshus og henge opp et skilt for Mørkefrendene? Eller en Skygger.»
«Den andre siden av byen,» svarte Rand og stirret på lysene. Fra denne avstanden kunne det ha vært Emondsmark som lå der i mørket.
«Alt! Jeg går ikke et eneste skritt til!»
Rands bein brant, men han tvang seg til å ta et skritt, og så enda ett. Det ble ikke noe lettere, men han fortsatte med et skritt om gangen. Før han hadde gått ti skritt, hørte han Matt snuble etter mens han mumlet. Det var like bra ikke å høre hva han sa.
Det var sent nok til at landsbygatene var forlatte, selv om de fleste husene hadde lys i minst ett vindu. Det opplyste vertshuset midt i landsbyen var omgitt av en gyllen dam som fortrengte mørket. Musikk og latter, som ble dempet av de tykke veggene, kom sivende ut fra bygningen. Skiltet over døren knirket i vinden. Foran vertshuset sto en hest og kjerre i Caemlynveien, og en mann undersøkte seletøyet. To menn sto i utkanten av lyset på den andre siden av bygningen.
Rand stoppet i skyggene ved siden av et hus som ikke var opplyst. Han var for sliten til å tråkle seg gjennom smugene og finne en vei rundt. Et minutts hvile kunne ikke skade. Bare til mennene forsvant. Matt lot seg falle inn til veggen med et takknemlig sukk, og lente seg bakover som om han hadde tenkt å sove der.
Det var noe med de to mennene borte ved skyggene som gjorde Rand nervøs. Han kunne ikke sette fingeren på noe bestemt, men forsto at mannen ved kjerra følte det samme. Han nådde enden av reima han kontrollerte og justerte bisselet til hesten, og så begynte han forfra igjen. Han holdt hele tiden hodet senket og festet blikket på det han holdt på med, ikke på de andre mennene. Det kunne ganske enkelt skyldes at han ikke var oppmerksom på dem, selv om de sto mindre enn femti fot unna, hadde det ikke vært for den stive og klossete måten han beveget seg på for å unngå å se mot dem.
En av mennene i skyggene var bare en svart skikkelse, men den andre sto lenger inn i lyset med ryggen til Rand. Det var tydelig at han ikke gledet seg over samtalen. Han vred hendene, så ned i bakken og nikket med jevne mellomrom til noe den andre sa. Rand kunne ikke høre noe, men han fikk inntrykk av at det bare var mannen i skyggene som snakket. Den engstelige mannen bare lyttet og nikket og vred hendene nervøst.
Fyren som sto der innhyllet i mørke, gikk til slutt sin vei, og den engstelige mannen trådte inn i lyset igjen. Selv om natten var kald, tørket han ansiktet med forkleet som om han var dyvåt av svette.
