Verdens Øye полностью

Det prikket i huden da Rand så skikkelsen forsvinne i mørket. Han visste ikke hvorfor, men det var som om uroen han følte, skyldtes denne mannen. Det kriblet lett i nakken, og hårene på armene reiste seg som om han nettopp var blitt klar over at noen snek seg innpå ham. Med et kast på hodet gned han seg over armene. Du begynner visst å bli like tåpelig som Matt.

I samme øyeblikk gled skikkelsen forbi lyset fra et vindu – like i utkanten av lyset – og det kriblet i Rands hud. Skiltet på vertshuset knirket skri-skri-skri i vinden, men den mørke kappen beveget seg ikke.

«En Skygger,» hvisket han, og Matt spratt opp som om han hadde ropt.

«Hva –?»

Han la en hånd over munnen til Matt. «Stille.» Den mørke skikkelsen forsvant i mørket. Hvor? «Den er borte nå. Tror jeg. Håper jeg.» Han tok bort hånden. Den eneste lyden fra Matt var et langt åndedrag.

Den urolige mannen var nesten fremme ved døren. Han stoppet og glattet forkleet. Det var tydelig at han tok seg sammen før han gikk inn.

«Merkelige venner du har, Raimun Holdwin,» sa mannen ved kjerra plutselig. Det var en gammel manns stemme, men den var kraftig. Han som snakket, rettet ryggen og ristet på hodet. «Merkelige venner i mørket for en vertshusholder.»

Den urolige mannen skvatt til da den andre snakket. Han kikket seg rundt som om han ikke hadde sett kjerra og den andre før nå. Han trakk pusten dypt og samlet seg før han spurte skarpt: «Og hva mener du med det, Almen Bunt?»

«Akkurat det jeg sa, Holdwin. Merkelige venner. Han er ikke herfra, er han vel? Mye rart har kommet forbi her de siste ukene. Veldig mye rart.»

«Du er meg en fm en til å kritisere.» Holdwin hevet et øyebryn. «Jeg kjenner mange folk, selv noen fra Caemlyn. Jeg er ikke innemurt alene på en gård som deg.» Han ventet, og så fortsatte han som for å forklare noe. «Han er fra Fire Konger. Ser etter to tyver. Unge menn. De stjal et hegremerket sverd fra ham.»

Rand snappet etter pusten da Fire Konger ble nevnt, og da sverdet ble nevnt, skottet han mot Matt. Vennen presset ryggen hardt mot veggen og stirret ut i mørket med øyne som var så oppsperret at de så ut som de bare var hvite. Rand ville også gjerne stirre ut i mørket –Halvmannen kunne være hvor som helst – men blikket gled tilbake til de to mennene foran vertshuset.

«Et hegremerket sverd!» utbrøt Bunt. «Ikke rart at han vil ha det tilbake.»

Holdwin nikket. «Ja, og de også. Min venn er en rik mann, en … en kjøpmann, og de har egget opp mennene som arbeider for ham. De har fortalt ville historier og opprørt folk. De er Mørkefrender og tilhengere av Logain.»

«Mørkefrender og tilhengere av den uekte Dragen? Og så forteller de ville historier? De har visst utrettet mye til bare å være to ungdommer. Ja, for du sa vel at de var unge?» Det var en ny tone av morskap i stemmen til Bunt, men det virket ikke som om vertshusholderen merket noe.

«Ja. Ennå ikke fylt tyve. Det er utlovet belønning for dem – hundre merker gull for begge to.» Holdwin nølte før han la til: «De har sleipe tunger, disse to. Lyset vet hva slags historier de forteller for å sette folk opp mot hverandre. De er farlige, selv om de ikke ser sånn ut. Onde. Best å holde seg vekk, hvis du tror du ser dem. To unge menn, den ene har et sverd, og de ser seg over skulderen begge to. Hvis de er de rette, vil min … min venn ta dem så snart man finner dem.»

«Det høres nesten ut som om du vet hvordan de ser ut.»

«Jeg kjenner dem når jeg ser dem,» sa Holdwin selvsikkert. «Prøv bare ikke å ta dem til fange alene. Ingen vits i at noen blir skadet. Kom og fortell det til meg hvis du ser dem. Min … min venn vil ta seg av dem. Hundre merker gull for begge to, men han trenger begge.»

«Hundre merker gull for begge,» sa Bunt undrende. «Hvor mye for sverdet som han så gjerne vil ha?»

Brått forsto Holdwin at den andre mannen gjorde narr av ham. «Jeg vet ikke hvorfor jeg forteller dette til deg,» glefset han. «Du er fremdeles oppsatt på den toskete planen din, skjønner jeg.»

«Planen er ikke så toskere,» svarte Bunt rolig. «Det er ikke sikkert det blir noen annen uekte Drage å se før jeg dør – må Lyset gi at jeg har rett! – og jeg er for gammel til å ete støvet etter kjøpmenn helt til Caemlyn. Jeg får veien for meg selv, og jeg kommer frem til Caemlyn frisk og opplagt i morgen tidlig.»

«For deg selv?» Vertshusholderens stemme skalv stygt. «Du kan aldri vite hva som er ute i mørket, Almen Bunt. Helt alene på veien i mørket. Selv om noen hører deg skrike, er det ingen som vil låse opp døren for å hjelpe deg. Ikke i tider som dette, Bunt. Selv ikke din nærmeste nabo.»