Bunt fortsatte å snakke. Han slengte på tømmene når hesten sakket farten, men ellers lot han hendene hvile på knærne. «Jeg er en god undersått av Dronningen, som jeg sa, men selv tullinger sier noe klokt av og til. Selv en blind gris finner en eikenøtt av og til. Det må komme forandringer. Dette været, avlinger som slår feil, kuer som ikke gir melk, kalver og lam som er dødfødte eller født med to hoder. De fordømte ravnene venter ikke engang på at noe skal dø. Folk er redde. De vil ha noen å legge skylden på. Dragens Hoggtann dukker opp på dørene til folk. Ting sniker seg rundt i natten. Låver brenner. Fyrer som den vennen til Holdwin skremmer folk. Dronningen må gjøre noe før det er for sent. Dere forstår det, ikke sant?» Rand laget en uforpliktende lyd. Det virket som om de hadde vært enda heldigere enn han hadde regnet med da de fant denne gamle mannen og kjerra hans. De ville kanskje ikke kommet lenger enn til den siste landsbyen om de hadde ventet på dagslyset. Ting som snek seg rundt i natten. Han løftet seg opp over kanten for å se på mørket. Skygger og skikkelser kveilet og vred seg i mørket. Han slapp seg ned igjen før fantasien fikk innbilt ham at det var noe der.
Bunt tolket det som enighet. «Det er riktig. Jeg er en god undersått av Dronningen, og jeg står imot alle som forsøker å skade henne, men jeg har rett. Se på gode fru Elayne og fyrst Gawyn. Der har vi en forandring som ikke vil ødelegge, og som kan gjøre mye godt. Joda, jeg vet at det alltid er blitt gjort på den måten i Andor. Å sende Datterarvingen til Tar Valon for å lære hos Aes Sedaiene, og den eldste sønnen til Vokterne for å lære av dem. Jeg tror på tradisjoner, det gjør jeg, men se hva som skjedde sist. Luc døde i Pestlandet før han ble salvet til Førsteprins av Sverdet, og Tigraine forsvant – stukket av eller død – da tiden kom for henne til å bestige tronen. Det plager oss fremdeles, det der.
Det er noen som sier at hun fortsatt lever, vet dere, og at Morgase ikke er den rettmessige Dronningen. Fordømte tosker. Jeg husker hva som skjedde. Husker det som om det skjedde i går. Ingen Datterarving til å overta tronen da den gamle Dronningen døde, og hvert fyrstehus i Andor smidde renker og kjempet om den retten. Og Taringail Damodred. Du kunne aldri trodd at han nettopp hadde mistet en kone sånn som han styrte for å finne ut hvilket fyrstehus som kom til å vinne så han kunne gifte seg igjen og bli prinsgemal likevel. Vel, han greide det, men hvorfor Dronning Morgase valgte … ah, ingen mann forstår hvordan kvinner tenker, og en dronning er to kvinner, viet til en mann, viet til et land. Han fikk det han ønsket, om ikke på den måten han hadde tenkt.
Han fikk blandet Cairhien inn i renkespillet før han var ferdig, og dere vet hvordan det endte. Treet ble hogd ned, og svartslørede Aielmenn kom over Dragemuren. Vel, han eide skam nok i livet til å få seg selv drept etter at han ble far til Elayne og Gawyn, så da var det over, antar jeg. Men hvorfor sende dem til Tar Valon? Det er på tide at vi ikke tenker på Andors trone og Aes Sedaier i samme tanke. Hvis de må reise bort for å lære det de trenger, vel, så har Illian like gode biblioteker som Tar Valon, og de kan lære Elayne mer om å smi renker og herske enn heksene noen gang har kunnet. Ingen vet mer om renkespill enn en Illianer. Og hvis Garden ikke kan lære fyrst Gawin nok om krigskunst, vel, så er det soldater i Illian også. Og i Shienar og Rift, for den saks skyld. Jeg er en god undersått av Dronningen, men jeg sier at nå har det vært nok tuskhandel med Tar Valon. Tre tusen år er mer enn nok. Nesten for mye. Dronning Morgase kan lede oss og ordne ting uten hjelp fra Det Hvite Tårnet. Jeg sier dere, det er en kvinne som kan få en stolt mann til å knele bare for å bli velsignet av henne. Jeg husker en gang…»
Rand kjempet mot søvnen kroppen higet etter, men vognen knirket og vugget, og han fløt av gårde på duringen fra Bunts stemme. Han drømte om Tam. Først var de ved det store eikebordet i gårdshuset. De drakk te mens Tam fortalte ham om prinsgemaler og Datterarvinger og Dragemuren og svartslørede Aielmenn. Det hegremerkede sverdet lå på bordet mellom dem, men ingen av dem så på det. Plutselig var han i Vestskog og slepte den provisoriske båren etter seg gjennom natten. Da han så seg over skulderen, lå ikke faren på båren lenger. Thom satt der med beina over kors og sjonglerte i månelyset.
«Dronningen er viet til landet,» sa Thom, mens fargerike baller danset i en sirkel, «men Dragen… Dragen er ett med landet, og landet er ett med Dragen.»
