Lenger bak så Rand en Skygger. Den svarte kappen hang stille i vinden, og hesten gled som et skrømt mellom trærne. To avhogde hoder hang fra Myrddraalens salknapp. Det dryppet blod fra dem som var mørkere enn ridedyrets kullsvarte skulderparti. Lan og Moiraine med ansiktene vridd i grimaser av smerte. Skyggeren dro i noen lenker mens den red. Hver lenke strakte seg bakover og rundt de bundne håndleddene til de som løp bak de lydløse hovene. Ansiktene deres var tomme av desperasjon. Matt og Perrin. Og Egwene.
«Ikke henne!» ropte Rand. «Må Lyset ta deg, det er meg du vil ha, ikke henne!»
Halvmannen gjorde en gest, og flammen oppslukte Egwene. Kjøttet ble svidd til aske, knokler svartnet og smuldret bort.
«Dragen er ett med landet,» sa Thom mens han fremdeles sjonglerte ubekymret, «og landet er ett med Dragen.»
Rand skrek til… og åpnet øynene.
Kjerra knirket langs Caemlynveien. Den var fylt av mørke og den søtlige eimen av høy som hadde ligget baki og den svake lukten av hest. En skikkelse mørkere enn natten hvilte mot brystet hans, og øyne svartere enn døden så inn i hans.
«Du er min,» sa ravnen og hogg det svarte nebbet inn i øyet hans. Han skrek da den rev øyet ut av hodet hans.
Et skrik rev strupen i filler, og han satte seg opp og slo hendene for ansiktet.
Kjerra var badet i tidlig morgenlys. Svimmel stirret han på hendene sine. Ikke noe blod. Ingen smerte. Resten av drømmen bleknet allerede, men dette … Forsiktig rørte han ansiktet sitt.
«I det minste…» Matt gjespet så kjevene knaket. «I det minste fikk du deg litt søvn.» Det var ikke mye sympati i de rødsprengte øynene. Han hadde hutlet seg sammen inni kappen med tepperullen under hodet. «Han drev forsyne meg og snakket hele natten.»
«Er dere våkne begge to?» sa Bunt fra kuskesetet. «Jeg skvatt, gjorde jeg, av skrikingen din. Vel, vi er fremme.» Han slo ut med hånden i en storslagen bevegelse. «Caemlyn, den flotteste byen i verden.»
Rand slet seg opp og knelte bak kuskesetet. Han kunne ikke annet enn å le av lettelse. «Vi greide det, Matt! Jeg sa jo at vi…» Ordene døde i munnen da han fikk se Caemlyn. Etter Baerlon, og enda mer etter ruinene i Shadar Logoth, hadde han trodd han visste hvordan en stor by så ut, men dette … dette var mer enn han hadde kunnet drømme om.
Utenfor den store muren klynget bygningene seg sammen som om hver by de hadde passert var samlet sammen og plassert der side om side. De øverste etasjene på vertshus raget over skifertakene på husene, og undersetsige lagerbygninger, brune og uten vinduer, akslet dem alle. Det var rød murstein og grå skifer og hvit mørtel i skjønn forening, og bygninger så langt han kunne se. Baerlon kunne ha forsvunnet her uten at noen ville merket det, og Hvitebro kunne blitt oppslukt tyve ganger uten så mye som en krusning.
Og selve muren. Den bratte, femti fot høye veggen av blekgrå stein, marmorert med sølv og hvitt, sveipet majestetisk ut i en stor sirkel. Den krummet seg mot nord og sør til han lurte på hvor langt den gikk. Langs hele muren reiste det seg tårn; de var runde og raget over muren, og røde og hvite bannere smalt i vinden over hvert av dem. Innenfor muren raget andre tårn, slanke tårn som var høyere enn de ved muren, og kupler gnistret i hvitt og gull i solen. Tusen fortellinger hadde malt byer i tankene hans, de store byene til konger og dronninger, troner og stormakter og legender, og Caemlyn passet til tankebildene som vann i en mugge.
Kjerra knirket ned den brede veien mot byen, mot porter med tårn på hver side. Kjøpmannsvognene rullet ut av disse portene under en steinbue som en kjempe kunne marsjert gjennom, eller ti kjemper side om side. Langs begge sidene av veien lå markedsplasser uten murer under glinsende røde og lilla takstein, med salgsboder og innhegninger mellom dem. Kalver og kuer rautet, gjess snadret, høns klukket, geiter brekte, sauer mekret, og folk kjøpslo av sine lungers fulle kraft. En vegg av lyder ledet dem mot Caemlyns porter.
«Hva sa jeg?» Bunt måtte nesten rope for å bli hørt. «Den flotteste byen i verden. Bygd av Ogurene, skjønner dere. I det minste ble Den Indre Byen og palasset bygd av Ogurer. Den er gammel, Caemlyn. Caemlyn, hvor vår gode Dronning Morgase, må Lyset skinne på henne, lager lover og opprettholder fred for Andor. Den flotteste byen i verden.»
Rand måtte si seg enig. Munnen hang åpen, og han ville bare presse hendene mot ørene for å sperre ståket ute. Folk myldret på veien som emondsmarkingene myldret på Grønnsletten under Bel Tine. En gang hadde han ment at det var ufattelig mange mennesker i Baerlon, og nå måtte han nesten le. Han så på Matt og smilte. Matt holdt seg for ørene, og skuldrene var løftet som om han ville dekke ørene med dem også.
«Hvordan skal vi greie å gjemme oss her?» ropte han da Rand så på ham. «Hvordan kan vi vite hvem vi kan stole på når det er så mange her? Så forbasket mange. Lys, hør på det bråket!»
