Rands mage rumlet, og han skar en grimase. Sulten og den kvalmende kverningen i magen fikk ham nesten til å kaste opp. Matt stirret avventende på ham.
Bunt lente seg frem og vinket ham til seg. Han gikk bort og håpet å få noen råd om Caemlyn.
«Jeg ville ha gjemt det…» Den gamle bonden stoppet og så seg vaktsomt omkring. Folk presset seg forbi på begge sider av kjerra, men bortsett fra noen få forbannelser over at de blokkerte trafikken, brydde ingen seg om dem. «Ikke ha det på deg,» sa han, «gjem det, selg det. Gi det bort. Det er mitt råd. En slik ting vil tiltrekke seg oppmerksomhet, og jeg tipper at du ikke vil ha det.»
Brått rettet han ryggen, hyppet på hesten og kjørte sakte ned den overfylte gaten uten å snu seg eller si noe mer. En vognlast med tønner kom skramlende mot dem. Rand hoppet til side og vaklet noen skritt. Da han så seg om, var Bunt og kjerra ute av syne.
«Hva gjør vi nå?» ville Matt vite. Han slikket seg over leppene og stirret storøyd på alle de travle menneskene og på bygninger som raget opptil seks etasjer over bakken. «Vi er i Caemlyn, men hva gjør vi nå?» Han hadde tatt hendene ned, men det rykket i dem som om han ville legge dem over ørene igjen. Det summet over byen, den lave, jevne duren fra hundrevis av håndverkere i arbeid, av tusener av mennesker som snakket. Rand syntes det var som å være inni en kjempestor, summende bikube. «Selv om de er her, Rand, hvordan skal vi finne dem i alt dette?»
«Moiraine finner oss,» sa Rand sakte. Størrelsen på byen lå som en vekt på skuldrene hans. Han ville bort, ville gjemme seg for folk og lyder. Han greide ikke å finne det store intet i seg. På tross av det Tam hadde lært ham, trakk øynene byen inn i intetheten. I stedet konsentrerte han seg om det som var i nærheten og ignorerte alt utenfor. Hvis han bare så på denne ene gaten, lignet det nesten på Baerlon. Baerlon, det siste stedet hvor alle hadde trodd de var trygge.
«De lever! Egwene lever!» sa han vilt. Flere forbipasserende så rart på ham.
«Kanskje det,» sa Matt. «Kanskje det. Hva om Moiraine ikke finner oss? Hva om ingen gjør det, bortsett fra … fra …» Han grøsset og greide ikke å få sagt ordet.
«Vi får tenke på det når det skjer,» sa han bestemt til Matt. «Hvis det skjer.» Hvis det verste skulle skje, fikk de oppsøke Elaida, Aes Sedaien i palasset. Men før det ville han heller fortsette til Tar Valon. Han visste ikke om Matt husket hva Thom hadde sagt om Den Røde Ajah – og Den Svarte – men det gjorde han. Kverningen i magen begynte igjen. «Thom ba oss finne et vertshus som het Dronningens Velsignelse. Vi drar dit først.»
«Hvordan skal det gå? Vi har ikke råd til et eneste måltid.»
«Det er iallfall et sted å begynne. Thom trodde vi kunne få hjelp der.»
«Jeg greier ikke … Rand, de er overalt.» Matt senket øynene mot fortauet, og det var som om han sank inn i seg selv, som om han forsøkte å trekke seg bort fra menneskene rundt dem. «Samme hvor vi drar, er de like bak oss. De vil være ved Dronningens Velsignelse også. Jeg greier ikke … Jeg… Ikke noe kan stoppe en Skygger.»
Rand grep Matt i kragen med en knyttneve som han prøvde å få til å la være å skjelve. Han trengte Matt. Kanskje de andre levde –
Han kikket seg fort rundt. Det virket ikke som om noen hadde hørt at Matt nevnte Skyggeren. Folk presset seg forbi uten tanke på annet enn sine egne bekymringer. Han stakk ansiktet tett inntil Matts. «Vi har klart oss så langt, ikke sant?» hvisket han hest. «De har ikke fanget oss ennå. Vi kan klare å nå målet, bare vi ikke gir opp. Jeg nekter å gi opp og vente på dem som en sau i slaktetiden. Jeg nekter! Vel? Har du tenkt å stå der til du sulter i hjel? Eller til de kommer og putter deg i en sekk?»
Han slapp Matt og snudde seg bort. Neglene skar seg inn i håndflatene, men hendene skalv fremdeles. Plutselig gikk Matt ved siden av ham, fortsatt med senket blikk. Rand pustet lettet ut.
«Jeg beklager, Rand,» mumlet Matt.
«Glem det,» sa Rand.
Matt kikket bare såpass opp at han unngikk å støte mot andre, mens ordene kom strømmende med livløs stemme. «Jeg greier ikke å slutte, jeg tenker hele tiden at jeg aldri mer kommer hjem. Jeg vil hjem. Bare le hvis du vil, det bryr jeg meg ikke om. Jeg skulle gitt hva som helst for å få kjeft av mamma for noe akkurat nå. Det er som steiner i tankene mine, varme steiner. Her er det bare fremmede på alle kanter, og umulig å finne ut hvem vi kan stole på, hvis vi i det hele tatt kan stole på noen. Lys, Tvillingelvene er så langt unna at det like gjerne kunne ha vært på andre siden av verden. Vi er alene, og vi kommer oss aldri hjem. Vi kommer til å dø, Rand.»
